Folket mister troen på helsevesenet. Det er ikke så rart.

DEBATT: Det er ingenting som tilsier at offentlige sykehus ikke kan organiseres like effektivt som de private under samme premisser. Men det trengs politisk vilje til å satse.

RENDYRKET DRIFT: Der pasientgruppen er silt og driften rendyrket, går det så det griner – også under offentlig paraply, skriver sykehuslege Trude Basso. NTB scanpix / Shutterstock

  • Trude Basso
    Sykehuslege

Halvparten av oss tror ikke at det offentlige helsevesenet vil klare å dekke befolkningens behov i årene som kommer. For et folk med stolte tradisjoner for likeverdige helsetjenester, er det dramatisk.

Men det offentlige helsevesenet trenger ikke stå for fall. Kapasitetsproblemer i dag og i morgen kan og bør løses i det offentlige, for å hindre stø kurs mot et todelt helsevesen.

Trude Basso privat

Sprengt kapasitet gjør allerede at offentlige sykehus legger ut anbud og blant annet kjøper dagkirurgiske inngrep fra private aktører som Volvat og Aleris. I 2016 beløp dette seg til 5,5 prosent av driftsutgiftene til de offentlige sykehusene. I tillegg har nær en halv million nordmenn privat helseforsikring gjennom jobben, og en og annen slenger betaler det av egen lomme.

Hvor mye folk betaler selv for helprivat helsehjelp er det vanskelig å få oversikt over. Allmennlegetjenester med klingende navn som Dr. Dropin, Eyr, Legevisitt, Kry og Hjemmelegene popper opp som tulipaner om våren. Helprivate gynekologer og plastikkirurger har vært der lenge. Desperate kreftpasienter betaler av egen lomme, eller etter kronerulling på Facebook, for privat helsehjelp der det offentlige har sagt nei.

Helseministerens uttalte idé om å utnytte ledig kapasitet i det private er en forenkling av sannheten. Kommersielle aktører vil enkelt tilpasse sin kapasitet til etterspørselen hvis det er penger å tjene. Da hentes kvalifisert helsepersonell, utdannet i det offentlige, inn med konkurransedyktig lønn og bedre arbeidstidsbetingelser. Glem jobb på julaften og slitsomme nattevakter.

Les også

Kjersti Toppe (Sp) har selv født seks barn: – Kvinner må sleppe å krangle seg til ein fødeplass

Det er ingenting som tilsier at offentlige sykehus ikke kan organiseres like effektivt som de private under samme premisser. Der pasientgruppen er silt og driften rendyrket, går det så det griner – også under offentlig paraply.

Lenge har befolkningen tatt det for gitt at alle får hjelp etter behov, og at tilbudet er omtrent det samme uansett hvor man bor. I all vår rikdom har dette synet paradoksalt nok endret seg. Ifølge Kantar sitt helsepolitiske barometer fra 2019, har halve befolkningen mistet troen på fremtiden for det offentlige helsevesenet som vi kjenner det.

Det er ikke så rart. Antall og andel eldre i befolkningen øker dramatisk og eldre er storforbrukere av helsehjelp. Det første store etterkrigskullet blir 80 år allerede om seks år. Det er klart nå at sykehusene alene vil måtte øke kapasiteten 50 prosent på blant annet poliklinikkene og for operasjoner som krever innleggelse hvis man skal behandle folk som i dag. Behovet vil sannsynligvis øke tilsvarende på fastlegekontorer og i pleie- og omsorgssektoren.

Men volumet av pasienter med dertil økte kostnader er ikke det eneste som utfordrer det offentlige helsevesenet. Kvalifiserte helsearbeidere blir mangelvare. Fastlegene har gitt tydelig beskjed om at arbeidsmengden er for stor, og spesialsykepleiere er allerede en knapp ressurs. Nye behandlinger sprenger budsjettene. I tillegg feier en politisk vind gjennom både den friske og syke delen av befolkningen, som omdefinerer pasienten til forbruker og der helsehjelp vurderes etter næringslivets prinsipper.

Les også

Leder av Norsk kirurgisk forening: – Det er ikke sykehusene som skaper fastlegekrisen

Forbrukerrådet går undercover og forteller oss at responstiden er altfor lang når du ringer fastlegen. Helseministeren sier vi skal ha time på sykehus innen 50 dager. Og det hadde da vært praktisk å stikke innom poliklinikken eller allmennpraktikeren etter arbeidstid, mange politikere mener også det.

Da er det kanskje lett å tenke at helsehjelpen man tilbys er for dårlig når du sitter der i telefonkø hos fastlegen, eller du får brev fra sykehuset med beskjed om time til undersøkelse i løpet av et år. Valgfritt oppmøte på kveldstid kan du dessuten se langt etter – det er ikke nok helsepersonell til det. Kanskje på tide å legge den private forsikringen på bordet og gå privat?

Det offentlige helsevesenet klarer ikke på ethvert tidspunkt å etterleve alle forventninger og krav som stadig kommer fra ulike instanser. I mellomtiden utfører landets offentlige helsearbeidere tross alt behandling av klasse – for alle med behov, uavhengig av formue og av om arbeidsgiveren din betaler forsikring eller ei. Internasjonale rangeringer sier også det. På tross av sine mangler er vårt offentlige helsetilbud noe av det fineste vi har.

Kapasitetsutfordringer kan løses i det offentlige. Reell politisk vilje er nødvendig for at bevilgningene over statsbudsjettet får stå i forhold til oppgavene som akkurat nå står i startgropen for en betydelig og langvarig motbakke.

Arbeidsbelastningen til de ansatte må være forenelig med livet for øvrig, og floken som har oppstått rundt finansiering av nye, kostbare behandlinger må få sin løsning. Befolkningen må i tillegg få en forståelse for at helsehjelp ikke kan sammenliknes med kundebehandling. At kvalitet ikke bare handler om ventetid, valgfrihet og drop-in, men også om kompetanse, kompetanseoverføring og at alle landets innbyggere med behov får lik tilgang.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg