Fremtiden ligger i klimafornekternes hender

Den manglende motivasjonen til å foreta nødvendige tiltak i klimasaken, er urovekkende.

Publisert Publisert

MOTSTAND: I 2019 ble det arrangert markeringer over hele landet til støtte for klimasøksmålet mot staten. Her fra Eidsvolls plass i Oslo. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

  • Synøve April Rylund Glesaaen, leder og Oda Helliesen Ramsland, medlem
    Fagutvalg for miljø- og klimaspørsmål i ICJ-studentnettverk Bergen
  1. Leserne mener

Klimasøksmålet hadde sin andre runde i domstolen for lagmannsretten i vinter, og resultatet ble igjen stående i disfavør av miljøorganisasjonene; letelisenser i 23. konsesjonsrunde var ikke i strid med Grunnloven paragraf 112.

En varsellampe burde lyse for dommerne når det er snakk om økologisk sårbare områder tett opp mot iskanten i Arktis. Vi er tilskuere til at norske domstoler for andre gang er handlingslammet av redselen for en såkalt «rettsliggjøring» av demokratiet, og at de lister seg stille rundt oljefatet for å ikke tråkke klimafornektere på tærne.

I Grunnloven paragraf 112 står det at vi skal forvalte ressursene på en måte som ivaretar et miljø som sikrer helsen og naturen «for etterslekten».

Retten fastslår at det er tale om en rettighetsbestemmelse og uttaler at det «at retten skal ivaretas på tvers av generasjoner har en side til demokratihensynet, i og med at fremtidige slekter ikke kan påvirke dagens politiske prosesser». Vi er enige i uttalelsen til lagmannsretten på dette punkt.

Vi er avhengige av statsorganer som beskytter den kritiske stillingen til fremtidige generasjoner, fordi de som blir mest påvirket av klimautfordringene ikke er representert i de demokratiske prosessene. Rettslige standarder og håndhevende domstoler er derfor avgjørende midler i klimakampen.

Synøve April Rylund Glesaaen (t.h.)og Oda Helliesen Ramsland Foto: Privat

Retten legger til grunn at prioriteringer av miljøtiltak i utgangspunktet hører hjemme i politikken. Likevel er lagmannsretten klar på at klimaforandringene er en av de største utfordringene verden står overfor i dag.

De slår også fast at en risiko for at de beskyttede verdiene etter paragraf 112 rammes, i seg selv er tilstrekkelig for at staten holdes ansvarlig.

Dette er i tråd med «føre-var prinsippet», som er et sentralt prinsipp i miljøretten, og er utviklet av både norske og internasjonale domstoler, og følger indirekte av paragraf 112.

Prinsippet skal hindre staten i å foreta handlinger som kan skade miljø og klima i fremtiden. I motsetning til tingretten fastslo dommerne at utslipp utenfor landets grenser også vil være av betydning. Retten anerkjenner endelig at vi står overfor en global utfordring. Dette er i seg selv en seier for klimabevegelsen.

Les også

Miljøvernere tapte klimasøksmålet mot staten

Resten av dommen er likevel preget av den mørke skyen som har overskuet debatten under hele søksmålet: redselen for en såkalt «rettsliggjøring» av demokratiet. I den konkrete vurderingen av vedtaket blir «føre-var»-prinsippet lite synlig.

Det godkjennes nemlig at det skal kunne gjøres oljeutredninger i Arktis, hvor oljesøl vil få fatale konsekvenser, da det er et økologisk sårbart område. Både Polarinstituttet og Miljødirektoratet frarådet tildeling av blokker i dette området.

Retten ufarliggjør utredning i disse sårbare områdene ved å vektlegge at risikoen kun knytter seg til en utvinning «dersom det gjøres drivverdige funn».

At det kun gjelder en letelisens er en uforsvarlig og kortsiktig argumentasjon; ingen bruker millioner på en leteaksjon uten en hensikt om å hente opp skatten.

Dersom vedtaket godkjennes, vil det være vanskelig å ikke gi dem boretillatelse dersom man finner gull. Her mener vi at føre-var prinsippet burde slått ut med full styrke. Redselen for rettsliggjøring fungerer imidlertid som en lammelse på retten.

Hvor kommer denne redselen for å tråkke demokratiet på tærne fra? Norge har flere ganger bundet seg rettslig til å begrense klimautslipp. Både Paris-avtalen, Rio-konvensjonen, og Klimaloven av 2017 ble inngått for å hindre katastrofale klimakonsekvenser for de nåværende og kommende generasjonene.

I den store frustrasjonen over at klimaorganisasjoner ønsker å holde Norge rettslig ansvarlig for utslippene våre, ser skeptikerne ut til å glemme at det ikke var domstolene som inngikk juridiske, bindende avtaler for å utvide sitt myndighetsområde.

De rettslige forpliktelsene som er til gjenstand for overprøvelse er vedtatt av de folkevalgte, og de har dermed satt sine helt egne rammer for handlingsrommet sitt. Det er vanskelig å se begrunnelsen for at forvaltningsvedtak om oljelisenser har større demokratisk forankring enn konvensjonene og lovene som setter de klimarettslige rammene.

Grunnlovsendringer er underlagt strenge demokratiske prosesser; det må legges frem for to etterfølgende storting i plenum, og krever kvalifisert flertall. Grunnloven har med andre ord en stor demokratisk forankring, og handleplikten til staten i paragraf 112 var veloverveid og stemt frem av det folkevalgte organet.

Les også

Klimasøksmålet ankes videre til Høyesterett

Man kan uansett stille spørsmål ved om de folkevalgte organene er best egnet til å overholde våre klimaforpliktelser. Det er så å si garantert at klimamålene i Parisavtalen ikke blir opprettholdt, noe som også blir påpekt i dommen.

Statsministeren vår har selv uttalt at regjeringen vil fortsette å gi oljenæringen tilgang til nye letearealer, og at «den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født».

Dette viser ikke bare manglende tiltak for å møte klimamålene våre, men også en svak tiltro til egen og fremtidige regjeringers evne til å fase ut oljevirksomheten.

Den manglende motivasjonen til å foreta nødvendige tiltak er urovekkende, og antyder en nokså pessimistisk klimapolitisk fremtid.

Å legge ansvaret til den politiske samfunnsdebatten fremstår også uforsvarlig etter dagens samfunnsutvikling. Undersøkelser viser at Norge en av statene med størst andel klimafornektere.

At samfunnet er splittet på dette området, er ikke noe som de fremtidige generasjoner, «etterslekten», bør bøte for. La oss håpe at hensynet til de fremtidige generasjonene og føre-var prinsippet får en større gjennomslagskraft i Høyesterett.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg