Jeg var pappa og havnet på krisesenteret

Alt jeg fikk med meg, var barnet på armen og en plastpose med klær.

Publisert:

PÅ BAR BAKKE: Jeg eide ikke nålen i veggen, og hadde jeg eid den, hadde jeg ikke hatt en vegg å feste den i, skriver pappaen. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

Alenepappa

Det begynte som en hodestups forelskelse. Hun flyttet inn til meg, men forholdet var turbulent. Etter at barnet vårt kom til verden, gikk det fort over til å bli et sant helvete.

Hjemmet hadde blitt en krigssone. Jeg bet tennene sammen, tenkte «bare hold ut litt til, dette går over», men situasjonen ble etter hvert uholdbar. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å kontakte barnevernet.

Les også

Les hvorfor BT lager en egen serie om fattigdom: «Bare» en femtilapp

En sommerkveld ringte det på. Barnevernet kom på døren. De stilte mannsterke opp med to sivilkledde politimenn.

Jeg kjente kaldsvetten bryte ut, og det kokte i toppen. Steinen som hadde ligget tungt i magen min lenge, ble om mulig enda tyngre.

Jeg gikk i beskyttelsesmodus og holdt barnet trygt i armene.

I løpet av den neste timen fikk jeg beskjed av de barnevernsansatte om å pakke barnets og mine ting. Vi skulle vekk derifra. Jeg pakket alt tenkelig og utenkelig til barnet, rasket åndsfraværende med noen få egne klær og personlige ting i en bærepose, og sa at vi var klar til å dra. Barnet og jeg ble plassert i en bil og kjørt vekk. I noen minutter var alt kaos.

Da så jeg ned i ansiktet til barnet, og det gikk opp for meg at vi hadde kommet oss vekk. Jeg har aldri følt meg mer lettet. Smilet jeg kjente bre seg over ansiktet, er mitt bredeste noensinne.

Vi ble plassert på et krisesenter for menn. En slags åpen soning i isolasjon. Jeg snakket med barnevernet, politi og advokat, og tok meg av barnet. Når det var lagt for kvelden, var jeg helt alene med tv-en som eneste selskap. Slik gikk ukene. Men barnet hadde det det trengte.

En halv bærepose inneholdt alt jeg hadde igjen av jordisk gods. Alle mine ressurser hadde gått inn i forholdet jeg måtte rømme fra. Jeg eide ikke nålen i veggen, og hadde jeg eid den, hadde jeg ikke hatt en vegg å feste den i.

Jeg trengte alt.

Les også

Tallet på familier i Bergen som ber om økonomisk hjelp er doblet på få år

Jeg begynte med det viktigste. Tak over hodet. Etter noen ukers husjakt fikk jeg napp på en koselig bolig jeg hadde råd til, i et barnevennlig strøk. Det var umøblert, men skitt au, tenkte jeg, det er i det minste en start!

Jeg satte opp en prioriteringsliste over alt vi trengte. Listen ble lang. Å få på plass alt ville bli umulig, Jeg sjekket med Nav om de kunne hjelpe. Svaret var nei, og jeg så mørkt på situasjonen.

Samtidig stoppet utbetalingene, fordi jeg gikk fra pappapermisjon til sykemelding. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få et møte med Nav uten å nå frem. I to måneder var jeg uten inntekt. Det var helt forferdelig. Jeg måtte spinke og spare, gnikke og gnu på hver krone.

Vi måtte ha klær, mat, tak over hodet, og ikke minst bleier, som var en stor utgift. Jeg måtte til enhver tid vite hvor mye penger jeg hadde på konto, for å vite om jeg hadde nok til neste måltid. Så fikk jeg plutselig et spørsmål:

«Har du hørt om KIL Fond

«Nei, hva er det?»

«En veldedig organisasjon som hjelper mennesker i en vanskelig situasjon. Skal vi ta en tur?»

Vel, jeg hadde ingenting og ingenting å tape. Vi tok en tur.

Fremme hos KIL fulgte den rareste timen i mitt liv. Etter at jeg i korte trekk hadde fortalt om situasjonen, småløp tre vilt fremmede mennesker frem og tilbake, og dro frem det ene etter det andre. Kopper og kar, leker, klær til barnet, klær til meg, kjøkkenutstyr og alt man trenger i en husholdning.

«Er det noe mer du trenger? Har du møbler?»

«Nei.»

To mobiltelefoner kom frem med bilder av møbler. «Trenger du en sånn», spurte hjelperne, «liker du denne?»

Jeg svarte ja og nei der det passet, uten å være helt til stede. Alt som for bare en time siden fortonte seg nærmest umulig, bare løste seg. Jeg ba om litt tid til å ordne bil, barnevakt og bærehjelp.

«Nei da! Bare gi oss en nøkkel, adressen og noen dager på å samle alt, så skal vi levere og bære det inn for deg.»

Jackpot i Vikinglotto kan ikke måle seg med denne følelsen.

Midtvinters flyttet vi inn. På selve innflyttingsdagen måtte jeg ringe KIL og si at jeg ble litt forsinket.

«Det går fint! Vi er allerede i gang. Du kommer når du kommer.»

Jeg ba dem sette alt på stuegulvet, så skulle jeg plassere tingene etter hvert som jeg hadde vasket ut. Men de var alt i gang, og da vi kom frem, holdt fire stykker på med å rengjøre og bære møbler på plass. Jeg havnet umiddelbart på sidelinjen.

På kjøkkenet ble skuffer og skap vasket og fylt opp med alt som trengs. På soverommet var sengene på plass, og klesskapene ble fylt opp. Hyller ble montert, gardiner hengt opp, sofa og stuebord båret inn.

På alle mulige måter blir et hjem til av ukjente mennesker, som bare stiller opp og hjelper andre. Helt utrolig.

En kompis som kom innom, så det forvirrede ansiktsuttrykket mitt og brøt ut i latter. Det var uvirkelig. Da det nærmet seg kveld, var menneskene fra KIL klar til å dra.

Jeg så på barnet og spurte om vi skulle spise kveldsmat før vi gjorde klar sengene og tok kveld. Da vi gikk inn på soverommet, trengte vi ikke å re sengene. Hjelperne våre hadde selvsagt gjort det også.

Disse menneskene kan jeg ikke takke og hedre nok. De gjorde det umulige mulig.

BT kjenner skribentens identitet og har sett dokumentasjon på hans historie.

BT har mottatt en rekke henvendelser fra folk som vil hjelpe skribentene i serien. Vi anbefaler at de som vil hjelpe, tar kontakt med en av hjelpeorganisasjonene som hjelper fattige på Vestlandet.

Vi tar gjerne imot flere historier: debatt@bt.no

Serien «Historier om fattigdom» er støttet av SUJO (Senter for undersøkende journalistikk) og Fritt Ord.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg