Da jeg kom gråtende inn på kontoret ditt for en konsultasjon i håp om å få operert underlivet mitt en dag i 2013, lot du meg bestille en time til intimkirurgi. Jeg var 20 år gammel og hadde i flere år levd i den tro at underlivet mitt var unormalt og stygt. Kroppen min forandret seg i puberteten, også underlivet. Jeg hatet det.

I åtte år unngikk jeg å dusje med de andre etter gymtimene, jeg sluttet å gå på svømming, brukte alltid shorts på stranden, var alltid påkledd når jeg sov. I en periode dusjet jeg med truser på. En stund brukte jeg to truser samtidig, i håp om at den lille bulen mellom beina mine skulle bli bedre skjult. Bare sånn i tilfelle.

Jeg var livredd for å bli avslørt. Jeg var sikker på at jeg var syk eller ødelagt. At noe hadde gått galt da kroppen min utviklet seg. Dette var en overbevisning jeg hadde, den satt dypt og var for meg helt realistisk. I en periode på nesten ett år, frem til jeg besøkte klinikken din, tenkte jeg på døden nesten daglig. Til slutt nådde det et punkt hvor noe måtte gjøres — enten så måtte jeg fikse underlivet mitt, eller så måtte jeg ta livet mitt. Jeg var for sliten til å fortsette.

Du var den første på alle disse årene som så meg naken. Jeg kledde av meg og spredde beina mens jeg gråt. Du gjorde en undersøkelse av underlivet mitt og tok bilder. Du prøvde å berolige meg. Du sa at jeg var innenfor normalen, men at jeg ved hjelp av intimkirurgi kunne få et penere underliv. Du sa at mange jenter som henvender seg til deg er bekymret over hvordan de ser ut nedentil, du sa at mange av dem har psykiske problemer, og at du forsøker å hjelpe dem gjennom intimkirurgi. At dette kan gi dem selvtilliten tilbake.

Senere viste du meg bildene du hadde tatt av kjønnsleppene mine på en dataskjerm. Du pekte på de områdene som kunne fikses på for å gi meg bedre selvtillit. Du sa at operasjonen ville koste meg mellom 20.000 og 25.000 kroner, og at du for denne prisen kunne stramme opp de ytre kjønnsleppene mine, kutte av deler av de indre kjønnsleppene og fjerne deler av huden over klitoris. Det var en trygg operasjon, mente du, det gikk stort sett veldig fint og var fort gjort, og hvis det skulle skje komplikasjoner, kunne jeg komme tilbake for å få oppfølgning. Jeg bestilte operasjonstid.

Den dagen opplevde jeg et enormt spekter av følelser. Jeg følte lettelse fordi du sa jeg var normal, og jeg følte forvirring av akkurat samme grunn. Det var vanskelig å få alle tankene til å stemme overens. Jeg ringte mamma og pappa. For første gang fortalte jeg noen om hva som hadde foregått i hodet mitt i alle disse årene. De så faresignalene. De ringte deg, avbestilte operasjonen, og så satte de seg inn i farene og komplikasjonene ved intimkirurgi. Mamma og pappa søkte rundt på internett, fant internettsider med bilder og informasjon som jeg kunne lese meg opp på for å få bevist at alle kvinner har ulike underliv, at variasjon er normalt og attraktivt. Jeg bladde gjennom hundrevis av bilder og leste mange historier som lignet min egen.

Jeg hadde alltid antatt at jeg var deprimert og engstelig fordi jeg hadde et stygt underliv.

Det tok meg noen uker å klare å innse at det jeg hadde slitt med var en psykisk lidelse, og ikke et fysisk problem. Jeg hadde alltid antatt at jeg var deprimert og engstelig fordi jeg hadde et stygt underliv. Først nå klarte jeg å forstå at jeg, i mangel på kunnskap og på grunn av skjønnhetsidealer, hadde utviklet alvorlige kroppskomplekser. Jeg forsto at det var et problem som satt i hodet mitt, og ikke i kroppen. Jeg forsto at en operasjon ikke kunne hjelpe meg på noen som helst måte. Man kan ikke operere seg til bedre selvtillit. Man kan ikke operere seg til et bedre liv.

I dag har jeg et godt forhold til kroppen min. Jeg føler meg bra, fin, trygg. Og vet du — kroppen min er akkurat den samme. Underlivet mitt er akkurat like asymmetrisk og fyldig som før, men nå liker jeg det. Det fysiske ubehaget har forsvunnet fullstendig. Nå dusjer jeg naken, jeg bruker bikini på stranden, jeg er ikke redd for å bli sett eller for å se meg selv i speilet.

Man kan ikke operere seg til bedre selvtillit. Man kan ikke operere seg til et bedre liv.

Alle kjenner sin egen historie best, så målet mitt er ikke å snakke på vegne av andre. Men personlig tror jeg at en stor del av de unge jentene som kommer til deg og andre kirurger for å operere underlivene sine, gjør det av lignende årsaker som min egen. Jeg tror at mange sliter psykisk uten å selv ha noen innsikt i hva problemet gjelder eller hvor det oppsto. Jeg tror at mange ikke er følelsesmessig i stand til å ta en så alvorlig avgjørelse som vil forandre kroppen deres for alltid, som kanskje vil resultere i nedsatt funksjonsevne i underlivet eller gi andre alvorlige komplikasjoner; et inngrep som aldri kan reverseres.

Det er ditt ansvar som kirurg å tenke gjennom konsekvensene en eventuell operasjon kan få for pasientene dine, fysisk og psykisk. Det er ditt ansvar å tenke gjennom budskapet som du formidler til unge jenter.

Noe må forandres, og da mener jeg ikke det kvinnelige underlivet.

BT kjenner skribentens identitet.

Kvinne (22)