Et stort steg inn i sorteringssamfunnet

Vi må unngå å skape A-lag og B-lag blant fostre.

Debattinnlegg

Mange vil sikkert reagere på at jeg, en alminnelig mann, skal uttale meg om kvinners rett til å ta abort. Når jeg likevel gjør det, er jeg nødt til å understreke at jeg er hundre prosent for kvinners rett til å ta selvbestemt abort frem til uke 12. Abortlovens paragraf 2c derimot, som vår statsminister ifølge en artikkel i BT 18. oktober nå «setter på spill», har jeg et langt mer anspent forhold til. For meg handler dette rett og slett om menneskeverd.

Som BTs kommentator Eirin Eikefjord skriver 22.10, åpner «Downs-paragrafen» for abort etter uke 12 dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom. Dette er problematisk, fordi man gjør et barn sine medfødte egenskaper til et selvstendig abortkriterium. Så lenge man ikke står overfor en situasjon hvor fosteret av ulike grunner står i fare for å dø under eller kort til etter svangerskapet, mener jeg det er diskriminerende overfor barnet.

Å tillate abort av foster med Downs syndrom etter uke 12 tar oss et stort steg inn i sorteringssamfunnet, hvor man implisitt sier at «slike barn vil vi ha» og «slike barn vil vi ikke ha».

Abortlovens paragraf 2c har i senere tid blitt tolket som at den også gir rom for å foreta såkalt tvillingabort, at man aborterer det ene fosteret og lar det andre leve. En slik praksis tukler med noe naturlig og biologisk sammensatt. I praksis gir det i tillegg rom for en selektiv utvelgelse, hvor det er nærliggende å tro at det er fostrenes ulike egenskaper som til syvende og sist vil avgjøre hvilket som får leve. I dette tilfellet bør vi se til våre naboland, hvor tvillingabort og fosterreduksjon behandles langt strengere.

Det er ingen menneskerett å få barn, ei heller et barn som er funksjonsfrisk. Å åpne for at medfødte egenskaper gjøres til et selvstendig abortkriterium, fører oss inn i et sorteringssamfunn hvor man skaper A-lag og B-lag blant fostre.