En syrisk families møte med det norske byråkratiet

Behandlingen fra Nav ble en ond sirkel som skapte mye frustrasjon.

VANSKELIG: Trygve Hillestad har den siste tiden prøvd å hjelpe en nyankommet syrisk familie gjennom det norske byråkratiet. Opplevelsen har vært både håpløs og pinlig, skriver han. Roar Christiansen (arkiv)

Debattinnlegg

Trygve Hillestad
Forfatter og skribent

Krig og terror i Syria var en stor utfordring for familien. De var heldige og fikk bosette seg i trygge Bergen.

Da kom en ny utfordring i familiens liv: det norske byråkratiet.

Det finnes ikke noen samordning av de viktigste formalbehov en innvandrerfamilie trenger for å etablere seg i Norge.

Norge sier: «Velkommen, vi skal ta imot dere.» Forventningene blir deretter. Tak over hodet med senger og hvitevarer sto klar. Det er veldig bra.

Men så begynte den byråkratiske kanossagangen.

Jeg har etter beste evne prøvd å hjelpe et syrisk ektepar og deres seks mindreårige barn. Den eldste sønnen på 12 år kom i 2015, og resten av familien kom i oktober 2017, etter at han fikk innvilget familiegjenforening.

Foreldrene og de andre barna kan kun arabisk, og de har ikke legitimasjon som er gyldig i Norge.

Personnummer lot vente på seg i flere uker. Uten personnummer får man verken reisebevis eller MinID. Uten reisebevis får man ikke åpne bankkonto, som man blant annet må ha fordi Nav overfører barnetrygd til bankkonto. Uten MinID får man ikke tilgang til offentlige nettsider som krever legitimasjon.

Familien fikk en post-it-lapp fra et offentlig kontor med påskriften: «Søk reisebevis på UDI.no. Bestill time om dere ønsker, ingen hast.» Ingen fortalte hva reisebeviset betydde for dem.

Da jeg fikk kjennskap til dette, ble søknad om reisebevis sendt elektronisk. Saken blir ikke ferdigbehandlet før familien har vært hos Utlendingsdirektoratet (UDI) i Bergen.

Det er ingen ledig time der før i midten av mars. Når reisebeviset ankommer er ukjent.

Les også

Integreringsbonus er en dårlig idé

Jeg vet hvilke instanser som har ansvar for det familien trenger og er rimelig godt skodd til å ta meg frem på offentlige nettsider. Likevel opplever jeg nettsider der veien til målet verken er logisk eller selvforklarende. Typisk laget av datafolk som ikke har satt seg godt nok inn i brukernes sted. Da har håpet vært å få snakke med noen i byråkratiet.

Det er lettere sagt enn gjort.

I telefonkøer er jeg tålmodig så det holder. Jeg lytter til talestemmer som ber meg om å trykke diverse tall for å komme til riktig saksbehandler. Jeg hører på dårlig ventemusikk, jevnlig avbrutt av en telestemme som forteller hvilken plass jeg til enhver tid har i telefonkøen. Oftere enn unntaket ventes det i 10–15 minutter før man slipper til.

Altfor ofte havner jeg hos en saksbehandler som tålmodig hører på hva saken gjelder, for så å si at dette er enten feil etat eller feil saksbehandler.

Forleden snakket jeg med fem forskjellige Nav-ansatte landet rundt før jeg endelig kom til riktig sted. Hele tiden forklarte jeg hva saken gjaldt, men likevel ble det feil.

MØTTE VEGGEN: Forleden snakket jeg med fem forskjellige Nav-ansatte landet rundt før jeg endelig kom til riktig sted, skriver innsenderen. Eirik Brekke

Allerede 15. januar sendte jeg skriftlig anmodning til Nav på oppgitte skjemaer med pålagte vedlegg om at barnetrygd måtte settes inn på bankkonto til eldste sønn i familien.

Nav har rotet bort anmodningen.

Saksbehandler lette i «systemet» men fant kun deler av dokumentene jeg sendte. Derfor er ikke anmodningen tatt til følge. Pengene kan derfor kun utbetales til far.

Nav sendte barnetrygden per utbetalingsgiro. Den kan ikke familien heve, fordi de mangler reisebeviset. Saksbehandler kunne bare beklage. Det er bare sånn.

Trøsten fikk være at pengene ikke vil gå tapt. Når far får bankkonto, vil pengene bli satt inn der sammen med barnetrygd for februar, mars og i verste fall april. I mellomtiden må de klare seg uten barnetrygd til sine seks barn.

Les også

Ap-opprør mot ny innvandringsretorikk sprer seg

Arbeiderpartiet i Bergen vil at Norge skal ta imot 5000 kvoteflyktninger hvert år, de neste fem årene. Til sammen 25.000 personer.

Før det skjer må myndighetene samordne de instansene som skal bistå, slik at viktige forhold som beskrevet over blir gjort i riktig rekkefølge så snart som mulig.

Slik jeg har opplevd byråkratiet på vegne av den syriske familien er dette både håpløst og pinlig. En virkelig ond sirkel som har skapt mye frustrasjon, spesielt for den syriske familien.

Hva hvis de hadde måttet gjøre dette helt alene?

De som flykter fra krig, terror og politisk forfølgelse, har nok vondt med seg i bagasjen. Når Norge først har ønsket dem velkommen, må ikke et tungrodd norsk byråkrati gjøre det enda verre.