Vi er ikke «de ødelagte»

DEBATT: Gjennom ti år i behandling har jeg møtt hundrevis som sliter med senvirkninger av overgrep. Likevel har jeg til gode å møte et eneste menneske som er ødelagt.

LIVET ETTER OVERGREP: Jeg har møtt mange som til tross for enorme påkjenninger har funnet en måte å kjempe seg gjennom oppveksten på, skriver Benedicte. FAKSIMILE:BT

Benedicte

I mitt hjem finnes det mange ødelagte gjenstander. Flere enn jeg liker å innrømme. Blant dem er en halv hvitløkspresse, en inntørket limstift, og en utslitt skosåle. Listen er lang.

Det som derimot ikke står på denne lange listen over ødelagte ting i eget hjem, det er meg selv. Ikke kroppen min, ikke tankene mine, ikke ordene mine, ikke personligheten min, ikke interessene mine, ikke lårene mine, ikke underlivet mitt, ikke seksualiteten min.

«De ødelagte» er tittelen på BTs artikkelserie om seksuelle overgrep mot barn. Det er forbilledlig av BT å belyse temaet, og jeg forstår det slik at den er skrevet med de beste hensikter. Likevel blir vi gjennom tittelen redusert fra menneskeliv med mangfold, til at vi fremfor alt annet har vår person forankret i det som har blitt gjort mot oss.

Denne måten å omtale oss på, gjenspeiler en holdning som ikke er unik. Det er en utbredt holdning jeg stadig møter på i min hverdag: «Hva?! Det hadde jeg aldri gjettet! Det kan man ikke merke på deg!», er den vanligste responsen jeg har fått når noen i periferien får kjennskap til at jeg har erfaringer med voldtekter i barndom. Som regel etterfulgt av at jeg jo smiler så mye, eller at jeg har så mange interesser. Underforstått kan man ikke både ha blitt voldtatt i barndommen og samtidig være glad og ha mange interesser.

Les også

Ingen mennesker er ødelagte

Dette føyer seg inn i rekken av de mange evner jeg antas å ikke ha, utelukkende basert på at jeg en gang i tiden ble utsatt for overgrep. Her er noen eksempler:

  • I en tid jeg hadde en romantisk relasjon til en mann, fortalte min partner meg at han stadig fikk spørsmålet «men hvordan er det å være i et forhold uten sex?» av kompiser, familiemedlemmer, og øvrige bekjente. Ettersom det var kjent at jeg hadde blitt voldtatt i barndommen, tok de det for gitt at jeg som voksen ikke ville være i stand til dette. Jeg er jo ødelagt.
  • Ved flere anledninger da jeg delte nyheten om mitt daværende forhold med en kvinne, ble det store samtaletemaet om jeg var så sikker på at jeg var forelsket på ordentlig? Hvordan kunne jeg - som hadde blitt voldtatt av en mann i oppveksten - vite om jeg ikke nettopp underbevisst valgte en enklere vei gjennom en kvinne, blandet tillit med kjærlighet? Jeg er jo ødelagt.
  • Da jeg fikk A på eksamen ble jeg gratulert av en middelaldrende kvinne i en undrende tone. Siden jeg tross alt mestret studier så bra, så hadde hun vel misforstått - kanskje var ikke overgrepene mot meg som barn så omfattende likevel? Jeg er jo ødelagt.

Jeg tror sjelden det ligger en vond tanke bak slike utsagn. Det er ofte hyggelige, velmenende mennesker som uttaler disse tingene. Det gjør at antakelsen om at vi er ødelagte fremstår som sann. En ondsinnet kommentar er lettere å avfeie. Når utsagnene derimot kommer fra et godt menneske, eller som i dette tilfellet en anerkjent avis, kan det gi store negative konsekvenser for måten mennesker med erfaring fra seksuelle overgrep i barndom anser seg selv.

En sentral del i behandlingen av traumer er å endre følelsen av håpløshet. Å være ødelagt er en utbredt oppfatning av egen identitet blant barn som blir voldtatt, og bearbeides den ikke, vedvarer den ofte når vi vokser til. Bekreftelsen utenfra om at «du er ødelagt» blir da en svært uheldig beskjed å gi til et barn, tenåring, eller voksen som ikke har jobbet seg gjennom egen traumehistorie.

Les også

Forsker: – Samfunnets innsats for å forebygge overgrep mot barn står ikke i forhold til problemets omfang.

Forstå meg rett: Traumatiske hendelser, særlig over tid, gir store senvirkninger. Senskader som uberettiget opplevelse av skyld, gjenopplevelser, skam, ensomhet, panikkangst, alvorlig depresjon og søvnproblemer er helt normale og forventede reaksjoner. Ofte trengs mange år i behandling før symptomene avtar.

Gjennom ti år i traumebehandling har jeg møtt hundrevis av mennesker som i ulik grad sliter med senvirkninger i etterkant av overgrep i barndom. Flere av dem har hatt enormt symptomtrykk og svært nedsatt funksjonsevne. Likevel har jeg tilgode å møte et eneste menneske som er ødelagt.

Det jeg derimot har møtt, er tidligere barn som til tross for enorme påkjenninger, helt på egen hånd har funnet en måte å kjempe seg gjennom oppveksten på. Speiler ikke den overlevelsesevnen, fremfor en påstått ødelagthet, mer presist hvem vi er og hvilke egenskaper vi besitter?

BT kjenner innsenderens identitet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg