Enten går Ole Hope, eller så vil mange fagpersoner gå i stedet

Vår framtidige ledelse må fortsatt ha en troverdig faglig forankring.

STERKT FAGMILJØ: Det tar mange år å bygge opp et fagmiljø, og ikke alt som har skjedd lar seg lett reparere, skriver psykolog ved Bergensklinikken Jens Ramfjord. Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

  • Jens Ramfjord
Publisert:

Direktør i Bergensklinikken Ole Hope skulle rydde opp, men endte dessverre opp i en situasjon preget av det motsatte; kaos, krise og unntakstilstand. Vi ble etter hvert vitne til et kulturkrasj, hans endringsmodeller og strategier ble ikke godt mottatt. Over tid kom han inn i en meget sterk konflikt med fagmiljøet. Blant annet fordi han ønsket å trekke rusfaglighet ut av styre og ledelse, og fordi kommunikasjonen rundt mange av valgene han tok ble uryddig og utrygg.

Men uansett forståelse av det som har skjedd, har det tilspisset seg slik at enten går Ole Hope, eller så vil mange fagpersoner gå i stedet. Tilliten er ikke lengre til stede, noe som er blitt tydelig i avisene den siste tiden. Jeg er redd for at Bergensklinikken tappes for viktige faglige ressurser, og det kan vi ikke tåle. Det tar mange år å bygge opp et slikt fagmiljø, og tilliten lar seg ikke lengre gjenopprette.

Det finnes nok noen som er uenige med meg i Bergensklinikken, og man må ha respekt for andre syn, men mistilliten og utryggheten er likevel massiv, ja så sterk og påtrengende at det går ut over fokuset på det vi er ment å skulle gjøre. Det er ytret mistillitsforslag fra ulike faggrupper og utvalg, slik det er kommet fram i avisene, men Hope har ikke tatt disse tydelige signalene på alvor.

Les også

Kritisk i Bergensklinikken

Men hvilken arbeidsplass og ledelse ønsker vi oss i fortsettelsen? Jeg tror de aller fleste på arbeidsplassen min vil samstemme i at vi fremdeles vil beholde det tillitsbaserte, vi ønsker å jobbe et sted hvor vi gir nok frihet til, og støtter hverandre, for å skape tryggheten og fleksibiliteten som vi trenger i et krevende yrke som vårt.

Og det må være rom for debatt og uenighet. Den øverste lederen må ha rom for å styre, men han eller hun må være lydhør, ikke minst overfor de som er det det virkelig skjer; i den daglige kontakten med brukere og pasienter.

En underliggende solidaritet med kolleger må gå foran en tiltagende «amerikansk», hver-mann-for-seg, tilnærming som preger arbeidslivet i stadig sterkere grad. Dette gjelder blant annet lønn og rettigheter. Her søker vi likhet heller enn konkuranse.

Forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsplass må ikke bli for individualisert(.), vi søker heller likhet. Et felllesskap står sterkere. Og et fagfellesskap kan få utrettet langt mer enn en samling enkeltindivider, det er et av menneskenes fremste fortrinn som dyreart, som kjent.

Les også

Ole Hope: - Vi gir ikke opp pasienter

Videre må vi støtte om det rusfaglige gangsynet opp mot både behandling, drift og økonomi, noe som er livsviktig på det komplekse området som rusfeltet fungerer i. Vårt styre og vår framtidige ledelse må fortsatt ha en troverdig faglig forankring. Og tanken om en «universalleder», tellere og problemløsere som kan styre hvilken bedrift det måtte være og løse hvilke problemer som helst, er en illusjon i mange situasjoner en farlig sådan.

Som rustiltak, står vi stadig i nye etiske og faglig utfordrende situasjoner. Faglighet må ikke trekkes ut av styre og ledelse, hvor fristende det enn måtte være når en møter sterk nok motstand mot ens tilnærming og modell, eller når en forsøker å skape kjappere, mer «uforstyrrete», maktstrukturer og ønsker fagpersoner bort fordi de representerer «støy».

Vi ønsker heller ikke å bli smittet av den bekymringsverdige svekkelsen av demokratiet og ansattes rettigheter som skjer i arbeidslivet nå. Jeg tror ikke noen ønsker seg tilnærminger i retning av «New public Mannagement» eller «Human recource mannagement» i fortsettelsen, det hører ikke til her. De gir stor profitt for enkelte store aktører, og makt for strategiske ledere, men de har alvorlige bivirkninger.

Vi trives bedre med en ledelses- og styringsstil som har vært en del av den nordiske og norske tilnærmingen til arbeidslivet, det vil si i retning av mer kollektivistiske verdier og strategier enn det som nå kommer rullende i høy hastighet. Både bedrifter og helseforetak må følge nøye med i den utviklingen som pågår nå!

Les også

Vi trenger folk som Kari Lossius

På tre forskjellige steder rundt i byen, er vi. Bergensklinikken har tre-fire hundre ansatte, og tusener kommer til oss årlig. Vi er et sterkt faglig miljø, med markante faglige ledere. Vi er redelige og ærlige, ja helt sikkert i den mest ukorrupte delen av det spekteret som kalles «det private». Vi er en ideell, non-profitt-stiftelse. Og vi møter pasientene våre med en utpreget og velbegrunnet respekt(.), noe jeg håper og tror de fleste ville underskrive på.

Og vi er kommet for å bli, vi vil ikke bli oppslukt av større foretak eller svekket. Vi skal fortsette å hjelpe folk som ikke takler rusen eller livet, og heldigvis flyter det skipet som kalles Bergensklinikken fremdeles, ja så lenge vi er både ønsket og behøvd i det bergenske samfunnet, så lenge vi får fred og ro nok nå til å gjøre arbeidet vårt, og så lenge dyktige fagfolk velger å bli i stedet for å forlate oss.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg