Livet med Asperger

Jeg innså ikke at jeg måtte komme meg ut av ensomheten selv.

ÅPENHJERTIG: Miguel Dåvøy fra Fyllingsdalen skriver om hvordan det oppleves å ha Aspergers syndrom, som ofte omtales som en mild form for autisme. Foto: Gidske Stark

  • Miguel Dåvøy
    Fyllingsdalen
Publisert:

Jeg var annerledes da jeg vokste opp. Jeg elsket å løpe rundt, frem og tilbake, mens jeg fantaserte om å være i en av seriene eller filmene jeg hadde sett på TV. Jeg kunne leke med andre barn, men likte mye bedre å være i min egen boble der jeg hadde min egen oppfatning av virkeligheten.

Jeg selv tenkte aldri så mye over at jeg var annerledes eller brydde meg noe særlig om det, men for andre barn og for lærerne var jeg nok et spørsmålstegn. Og jeg ble mobbet, både fysisk og psykisk, gjennom hele barndommen. Sammenliknet med andres mobbehistorier, var ikke mine opplevelser av den verste sorten, men det er aldri gøy å bli mobbet.

Likevel hadde jeg et positivt sinn, som gjorde at min barndomsglede veide opp for det som var negativt. Selv om jeg ikke akkurat var et selvstendig barn, var jeg et lykkelig barn. Jeg hadde en god barndom, alt i alt.

Les også

Går du i gummistøvler på fest når det regner? For en som har Aspergers, er det helt naturlig.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble jeg diagnostisert med Aspergers syndrom. Det siste året på skolen begynte jeg sakte, men sikkert å komme ut av boblen min. Jeg ble eldre, og merket at jeg begynte å føle et emosjonelt behov for sosial anerkjennelse og samvær.

Jeg begynte selv å innse at jeg virkelig ikke var som de andre. Jeg innså at jeg hadde mine sosiale begrensninger, og at jeg ikke kunne kommunisere med jevnaldrende på samme nivå. Jeg innså at jeg ikke hadde mange venner, eller var blant de kule.

Så det siste halvåret på ungdomsskolen var en sår tid for meg, og jeg syntes fryktelig mye synd på meg selv. Det er ikke uvanlig at tenåringer synes synd på seg selv, men jeg synes det var urettferdig at jeg hadde Asperger, og at jeg ikke kunne omgås jevnaldrende på samme måte som andre kunne.

Jeg var ensom og følte meg venneløs. Jeg ble mer innadvendt og fikk lavere selvfølelse.

Les også

Å leve med Aspergers: «Med ett var jeg diagnosen, og ikke meg selv.»

Nå innser jeg at en del av grunnen til at jeg syntes synd på meg selv, var at jeg ville at andre også skulle synes synd på meg. Jeg trakk meg unna og ville at folk skulle se at jeg var innesluttet og ensom. Jeg ville at lærerne på skolen skulle hjelpe meg ut av boblen min og hjelpe meg til å få venner.

Jeg innså ikke da at det var noe jeg måtte gjøre selv.

Etter hvert lærte jeg at for mye selvmedlidenhet ødelegger mye, og jeg lovet meg selv en ting da jeg sluttet på ungdomsskolen: Jeg skulle forbedre mine sosiale ferdigheter og få venner. Jeg studerte andre mennesker, og prøvet og feilet. Selv om veien var lang og tung, greide jeg å forbedre meg etter hvert, og på videregående og i voksen alder fikk jeg meg noen gode venner.

Selv om ungdomsskolen var vanskelig, ser jeg ikke tilbake med avsky, og jeg er ikke bitter eller sint. Heller det motsatte, jeg har valgt å huske det gode. Jeg hadde en veldig grei klasse, og jeg fikk inntrykk av at de brydde seg om meg på sin måte. Vi hadde våre morsomme og hyggelige stunder med hverandre.

Les også

Før var krimdetektivene alkoholiserte. Nå har de diagnoser.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å fortelle dette. Mest fordi at jeg skammet meg, men også på grunn av stigmaet som det kunne eventuelt føre med seg og at det kunne slå tilbake på meg.

Men årene har gått, og jeg har innsett at jeg kan like gjerne fortelle det. Det er like greit å bare snakke ut om det.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg