Under pandemien tok vi faren på alvor. Det bør vi også nå.

Kan frykt hjelpe oss i møte med klimakrisen?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Under den første covid-nedstengingen våren 2020 hadde mange av oss fryktliknende følelser. Personlig var jeg redd for de eldre i familien, for tap av økonomisk trygghet som student, og for livet slik jeg kjente det.

Denne frykten er en følelse jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Samlet som nasjon holdt vi oss stort sett hjemme og med avstand fra hverandre. Vi hadde ledere i samfunnet som kom med så klare direktiv for befolkningen som de kunne, med budskapet om at situasjonen i Norge var alvorlig.

Imidlertid kommer ikke klimakrisen til oss som et nytt og farlig virus, men gjennom vitenskapelig produserte tall. Tall som ikke alltid er enkle å forstå eller «kjenne på kroppen». Hvorfor skal vi frykte at vi ikke når togradersmålet?

Frykt er en del av vår genetiske koding og har vært vesentlig for menneskehetens overlevelse og evolusjon. Likevel klarer vi ikke helt å gjenkjenne faren som klimakrisen er. Manglende frykt er evolusjonært forbundet med høy dødelighet: Krysser du motorveien med hendene foran øynene, vil du sannsynligvis bli truffet av en bil. Evolusjonen har gitt oss en fryktrespons av en god grunn: Overlevelse.

Til tross for evolusjonen er klimaendringer ikke lenger noe velgerne bryr seg særlig om til det kommende kommunevalget. Selv om WWFs naturundersøkelse i 2022 viste at syv av ti er sterkt bekymret for tap av artsmangfold, så synes klima å tape oppmerksomhet før det kommende valget. Står det ennå ikke nok på spill?

Politikernes dobbeltkommunikasjon om klima skiller seg markert fra de klare budskapene under pandemien. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide, som i desember 2022 signerte Naturavtalen og kalte den «en god julegave til klodens barn», godkjente to måneder senere å bygge firefelts motorvei gjennom et naturreservat, til tross for Miljødirektoratets fraråding.

Jonas Gahr Støre, som i stortingsvalgkampen lovte barnebarna sine en grønnere fremtid, leder en regjering som ønsker mer oljeleting. Nylig har Arbeiderpartiet også åpnet for å rasere havbunnen for mineralutvinning om vitenskapen tillater det. Men som vi har lest i saken om bro for ferge på Vestlandet, vil vitenskapelige rapporter som ikke forteller det politikere vil høre, havne «nederst i bunken».

Dette er trolig en av grunnene til at klima ikke er det folk bryr seg om ved det kommende kommunevalg. Frykten blir omplassert.

I en studie ledet av den tyske forskeren Manfred Milinski, spilte deltakerne et klimaspill. Hver av dem fikk en sum de kunne investere i et «klimafond». Pengene de satt igjen med etterpå, fikk de beholde. Klarte de imidlertid ikke å nå målet kollektivt, hadde de og klimaet tapt. Flere runder pågikk – med ulike sannsynligheter for klimakrise og dermed kollektivt tap.

Dette studiet som tok for seg et sosialt dilemma med kollektiv risiko, så på hvordan individet fokuserte på egen, umiddelbar vinning opp mot kollektivets gevinst av å unngå klimakrise, altså ikke ulikt det som skjer på klimatoppmøter. Studien viste at det var først når konsekvensene truet som mest, at deltakerne nærmet seg det som måtte til for å unngå krise. Dette virker det som våre landsledere har skjønt for lenge siden.

Relevansen av studiet er at vi nå nærmer oss de mer alvorlige konsekvensene av klimaendringene. Det er nå at trusselen om å tape egne ressurser merkes. Vannmagasinene våre er mindre fulle, det er et underskudd av energi, natur går tapt, og artsmangfoldet blir mindre og mindre.

«Togradersmålet» er kanskje ikke en truende nok betegnelse. Det blir for abstrakt. Det er jo ikke et dyr som vil spise oss eller vår familie, en type koronavirus eller Putin. Det det imidlertid er, er en treg og sikker ansamling av vanskeligere levevilkår vi allerede kjenner på. Eller har du kanskje ikke sett på nyhetene om klimaflyktninger og mikroplast i morsmelken?

De ledende stemmene i samfunnet vårt står ikke samlet i klimabudskapet, slik de gjorde under pandemien. Dette bidrar sterkt til at folket ikke har en følelse av at noe haster eller noe vil gå tapt, og derfor er det ikke nødvendig å handle. Dette går på akkord ikke bare med våre interesser, men også vårt evolusjonære grunnlag for handling.

Frykt er en evolusjonær ressurs som kan drive oss med nødvendig hastighet mot bærekraftige beslutninger i møte med klimakrisen. Frykten kan brukes til handling nå, dersom den kommer i bruk før den blir en lammelse.

Jeg håper dette kan være en del av tankene til alle som skal stemme ved kommende kommunevalg.