Blir vi dummere av kunstig intelligens?

Det digitale er viktig i skolen. Men mer avansert bruk gir også mulighet for mer avansert misbruk.

«Jeg frykter kunstig intelligens vil fungere som anabole steroider for juksekulturen», skriver norsklektoren.
  • Roar Ulvestad
    Lektor i norsk og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Nå har jeg i likhet med flere millioner andre mennesker satt meg ned og gjort egne erfaringer med kunstig intelligens, i form av to ulike brukergrensesnitt, Smodin og Chat GPT. Det var kjempegøy!

Jeg fikk gode og sammenhengende tekster, svar og kommentarer om alt fra kreft og vitenskap til matlaging og dårlig humor. Når jeg ikke var tilfreds med svarene og ba om utdypning, fikk jeg nye og forbedrede tilbakemeldinger. Utrolig!

Med få og enkle spørsmål klarte jeg å mane frem lange og sammenhengende tekster som er langt over mitt private «analoge» nivå, og jeg kunne også be samtaleroboten om å gi teksten min egen personlige stil. Helt awesome, som ungdommen ville sagt!

Det blir uansett litt som smågodt, man kan ikke spise det til hvert måltid, i store mengder, og vi vet inderlig godt hva som er konsekvensene av å la andre løfte vektene for oss på helsestudio. Poenget er jo ikke å få vektene løftet.

Kunstig intelligens kan kamuflere det reelle nivået på elevens skriving og lesing, skriver Ulvestad.

Kunstig intelligens kommer, og vi må forholde oss til den og bruke den konstruktivt, det er jeg med på! Det fordrer imidlertid at vi har øynene åpne for kunstig intelligens også som middel til faglig falskspill. Om vi ukritisk lar elever bruke dette fenomenet, er jeg redd for at det kan gå veldig galt.

Om de fjonge produktene kamuflerer det reelle nivået på elevens skriving og lesing, vet verken de eller vi lærere hvordan de egentlig ligger an.

Jeg sier dette ikke som motstander av utvikling, og jeg er veldig glad for at jeg og elevene mine opererer i et digitalt miljø, med de mulighetene for effektiv samhandling, tekstproduksjon og kunnskapsinnhenting det gir oss. Jeg vil at vi skal bruke utviklingen, det er ikke utviklingen som skal bruke oss.

Det digitale har gått fra å være et mangelfullt og frustrerende instrument til å bli definerende for kunnskapskulturen jeg i dag lever og underviser i. Det er verken mulig eller ønskelig å ta vekk alle de fordelene som dette miljøet har i seg, selv om utfordringene er mange. Mer avansert bruk gir også mulighet for mer avansert misbruk.

Mye av tiden vi bruker på elevprodukter, handler om å se etter konsistens i språket: Kan eleven stå inne for alle ordene som blir brukt, er alle setningene uttrykk for elevens skrivekompetanse?

Er jeg i ferd med å vurdere kopieringsferdigheter, eller er det onkel litteraturprofessor som er i sving? Klipp, lim og lån bør ikke bli den nye «tenke sjøl».

Det første vi gjør ved en skriftlig innlevering, er plagiatkontroll. Og når vi hører en muntlig presentasjon, legger vi godt merke til om eleven faktisk skjønner ordene som blir brukt, eller om det er en forestilling i lånte fjær. Noen bruker faktisk mer tid på å jukse enn det ville tatt å gjøre fagarbeidet på ærlig vis. Stol på deg selv, elev!

«Jeg frykter at det digitale klasseskillet vi allerede har, vil bli enda større», skriver Roar Ulvestad.

Jeg frykter kunstig intelligens vil fungere som anabole steroider for juksekulturen, og at det i verste fall blir en allmenn kultur der det blir vanskelig å hevde seg på toppen av karakterlistene uten å jukse.

Jeg er særlig bekymret for dem som allerede sliter med å hevde seg i det faglige og stadig opplever at andre er bedre enn dem, og jeg frykter at det digitale klasseskillet vi allerede har, vil bli enda større om vi ikke har kontroll på de nye redskapene.

Kunstig intelligens brukt på ærlig vis er et enestående og nesten grenseløst instrument, men det er ikke bra om bruken skjuler reell kompetanse heller enn å utvikle den. Utvikling frem til å bli en god skriver og leser er kjennetegnet av progresjon og utvikling på mange ulike nivå. Bruk av kunstig intelligens gjør at du kan ta en snarvei frem til både ordvalg, setningsutforming og tekststruktur.

Hva er vitsen med strålende produkt som du i verste fall skjønner lite av? Jeg sier stadig til elevene mine at jeg ikke vil ha perfekte tekster, jeg vil ha tekster som de har laget, med den kompetansen de faktisk har.

Det er den eneste måten jeg kan se dem faglig og gi adekvat tilbakemelding. Utdanning handler om å utvikle individet gjennom produkt, ikke å utvikle produkt gjennom individet.

I verste fall kan fremtidens eksamen bli gjennomført med penn og papir, fordi vi ikke klarer å kontrollere bruken av kunstig intelligens, mener innsenderen.

Nå har vi fra før i skolen en diskusjon om skriftlig eksamen bør endres, om kanskje dagseksamen bør utfordres. Jeg håper at de som er mest positive til kunstig intelligens, også innser at den kan være en trussel mot videreutvikling av noe så viktig som eksamen.

Det er lagt i munnen til Einstein at fjerde verdenskrig vil bli utkjempet med stokker og steiner. Det går i verste fall også an å se for seg at fremtidens eksamen blir gjennomført med penn og papir, fordi vi ikke klarer å kontrollere bruken av kunstig intelligens.

For mye av feil utvikling kan dermed ende i tilbakeslag, og det vil i så fall være både dypt tragisk og bredt fordummende.

Om vi som lærere ikke lenger kan vite med sikkerhet hva eller hvem som er det egentlige skapende subjekt bak et elevprodukt, bør vi tenke nøye gjennom hva vi slipper løs, og på hvilken måte. Produktet må aldri bli viktigere enn mennesket.

Det jeg har skrevet her, med min lett tilårskomne menneskelige intelligens, kan selvfølgelig inneholde feil. Sånn er det å være menneske.

Publisert: