Når er forskjellene blitt store nok?

Noen nordmenn må nå klare seg med så lite at de knapt klarer å overleve, om de samtidig skal delta i samfunnet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I sikkert 20 år har jeg hørt jevnlig på Dagsnytt 18 og spist mitt daglige knekkebrød som akkompagnement. I omtrent hver tredje sending kommer en politiker innom, ofte fra Ap eller H, som sier noe om «arbeidslinjen».

Et nesten magisk svar på de fleste utfordringer som gis i debatter om antallet uføre, størrelsen på ytelser, om hvorfor vi må stramme inn og mye mer.

Heldigvis har teknologien gjort det mulig å spole forbi, så jeg slipper å sette flere smuler i halsen. Det er selvsagt forståelig at vi vil skape et samfunn der det lønner seg å jobbe. Men det gjør det jo, på alle måter!

Jeg er sikker på at de fleste smutthull er godt og vel slamret igjen – gjennom disse årenes evinnelige jakt på tiltak som skal fremme arbeidslinjen. Men det vi sitter tilbake med, er minsteytelser som er så lave at man knapt kan overleve om man skal delta i samfunnet.

Finansministeren ser ut til å bruke 750.000 som grense for «vanlige folk» og dem som skal skattes hardere. En familie kan altså fort ha opp mot halvannen million i årsinntekt med to vanlige jobber.

Kan man da overhodet sette seg inn i hvordan det ville være å leve av en minstepensjon på rundt 250.000 kr i året? Hvor det aller meste av inntekten må brukes på bolig, strøm og mat. Når det å eie en bil, blir så godt som umulig. Og det er fem år siden du kjøpte et nytt klesplagg.

Jeg tror ikke de som er godt vant, ville ha klart dette en uke engang. Eller kanskje, hvis det var et virkelighets-TV-konsept? Med i pakken hører nemlig fornedrelse, folkelig vitsing, verb som «å nave», skam og skyldfølelse og maktesløshet i møte med byråkratiet.

Ja, og så er det jo sykdommen, smertene eller traumene som gjør at man havnet der at man ikke klarer det som de andre kan. Selv om man så gjerne vil.

Neste gang jeg hører noen nevne arbeidslinjen som svar på hvorfor de som har minst, fortsatt må få enda mindre (og underforstått helst bør skamme seg enda mer, slik at de tar seg sammen), skal jeg knuse knekkebrødet mitt til fint støv, kaste det opp i luften og se det sakte dale ned som en slags julesnø. For det er ikke så lenge til jul.