Å si fra om kritikkverdige forhold er ikke «syt»

Rett til helsehjelp uansett hvem vi er og hvor vi bor, avhenger av nok sykepleiere.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er blitt kontaktet av BT, som ber meg svare på sykepleier Cathrine Krøgers innlegg (BT 11. mars). BT ber spesifikt om svar på følgende passasje i innlegget, som ellers handler om sykepleieres «syting»: «Vi er et av landene som bruker mest penger på helse. Vi har over dobbelt så mange sykepleiere pr. innbygger som snittet i EU-landene. Det gjelder også intensivkapasiteten.»

Med jevne mellomrom stilles det spørsmål om det egentlig er noen sykepleiermangel i Norge. Er dette noe som er blitt fabrikkert av en overivrig fagforening?

Krøger ser ut til å være inspirert av tankesmien Civita og Minerva, som ofte oppgir en OECD-rapport som viser at det er mange sykepleiere i Norge pr. innbygger sammenliknet med andre land. Følgen av det, virker de å mene, er at det ikke kan være noen sykepleiermangel.

Les også

Innlegget som startet debatten: «Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig»

Gjennom Norsk Sykepleierforbunds (NSF) 110 år lange historie har utviklingen av faget vært av våre aller viktigste kamper. At pasientene skulle få riktig pleie og behandling av god kvalitet, har alltid vært en fanesak. Faktisk har dette vært så viktig at det er blitt satt foran egne rettigheter. Da NSF ble dannet i 1912, ble parolen «Først dyktighet – så rettigheter». Sykepleiere har historisk sett bøyd nakken og jobbet på, uansett.

Noe har likevel endret seg de siste årene. Sykepleiere som før sjelden ville uttale seg til journalister om egen arbeidsplass og yrke, tar nå på eget initiativ til tastaturet og forteller åpent om hvordan hverdagen egentlig er. Det må de om de skal ha sjanse til å ivareta pasientene i fremtiden. Det kan ikke falle Krøger tungt for brystet.

Jeg syns det er svært uheldig at hun omtaler en navngitt intensivsykepleiers beskrivelse som «sytende selvforherligelse». Sykepleiere som sier fra om et system som ikke fungerer, tar ansvar for sine pasienter. Det bør alle sykepleiere og andre fagfolk gjøre, og det vil i alle fall NSF fortsette å gjøre.

Så til OECD-tallene som skal vise at Norge har en relativt høy andel sykepleiere pr. innbygger. Er det bare en illusjon at Norge mangler sykepleiere? Er sykepleierne for kravstore?

Forsker Heidi Gautun på Oslomet konkluderer med at OECD-tallene gir et overdrevent positivt bilde av sykepleierbemanningen i Norge. Det tas ikke hensyn til variasjon i utbredelsen av deltidsarbeid, sykefravær og permisjoner, ulik organisering av tjenestene og arbeidsdelingen mellom tjenestene og familien.

Det som telles, er hoder, ikke årsverk. Siden deltidsandelen fortsatt er høy i norsk helsetjeneste, så er antallet personer vesentlig høyere enn antall årsverk.

I de norske tallene ligger helsefagarbeidere, assistenter og sykepleiere alle sammen under betegnelsen «nurse». En «nurse» er ikke nødvendigvis det samme som en norsk sykepleier med bachelorgrad.

Organiseringen av helsetjenesten er ulik i ulike land. Eksempelvis har Tyskland over 30 intensivplasser pr. 100.000, Norge under fem. Mennesker har ikke mindre behov for sykepleie om de bor i Balsfjord eller Oslo kommune. En tettere bosetting i andre land gir en «stordriftsfordel».

Den norske arbeidslivsmodellen spiller også inn. Norske arbeidstakere jobber kortere arbeidsuker enn det som er vanlig i mange andre land, og har rettigheter som foreldrepermisjon og ferie. Det trengs flere arbeidstakere for å fylle alle timene i et år.

Den største årsaken til at Norge har flere sykepleiere enn andre land, er at vi har en kommunehelsetjeneste av høy kvalitet. Kommunehelsetjenesten yter blant annet omsorg til voksne og eldre, som i mange andre land tilfaller familien. Også Norge har omfattende bruk av uformell omsorg gjennom pårørendearbeid, men i andre OECD-land gjør pårørende enda mer.

Les også

Det er kritisk mangel på sykepleiere som Linn Mari. Likevel står studieplasser tomme.

Hvor viktig en god og fungerende kommunehelsetjeneste bemannet med høykompetent personell er, ble veldig synlig i løpet pandemien. Svakhetene i Sveriges kommuner ble godt dokumentert av den svenske koronakommisjonen.

Akkurat som i andre land kom koronasmitte inn på våre omsorgsinstitusjoner. Heldigvis ble sykdommen i større grad både oppdaget og behandlet i kommunen, og mange av sykehjemspasientene ble ikke sendt til sykehus.

Dette kunne vi gjøre takket være høy kompetanse i tjenestene, blant annet på grunn av mange dyktige sykepleiere. Her er Norge i en særstilling i verden. Det skyldes at vi som samfunn har gjort et politisk valg om å ha en viss kvalitetsstandard i kommunehelsetjenesten.

Et flertall av landets kommuner melder likevel om problemer med å rekruttere sykepleiere. Nav melder om nesten 7000 ubesatte sykepleiere, men også nesten 2000 helsefagarbeidere som mangler.

Disse tallene gir et reelt bilde av situasjonen i Helse-Norge. De kan nok kanskje også forklare hvorfor flere og flere sykepleiere ser behov for å si fra om kritikkverdige forhold.

Å si fra om kritikkverdige forhold er ikke «syt». Det er å ta ansvar for pasienter, pårørende, helsetjenestene og Norge som samfunn.