De kriminelle må få en reell sjanse til å reise seg igjen

Mange opplever at fengselsoppholdet fører til at de blir stemplet og utstøtt. Da fungerer ikke straffen etter hensikten.

ANSVAR: Vi kommer ikke unna at de kriminelle også er vanlige mennesker. De må bli gitt en sjanse til å reise seg igjen, til tross for de har utført handlinger som har ført til alvorlige konsekvenser for andre og dem selv, skriver fengselsfilosof Marianne F. Walderhaug. Gidske Stark (arkiv)

  • Marianne F. Walderhaug
    Filosof, Bjørgvin fengsel

Et spørsmål jeg er blitt opptatt av som fengselsfilosof i Bjørgvin fengsel: Hva innebærer det å gi den som har feilet en ny sjanse?

La meg understreke at jeg ikke mener at det å begå kriminelle handlinger kan kategoriseres som å gjøre en feil. Overgrep og voldtekt er grufulle handlinger som kan ødelegge andre mennesker for resten av livet.

Det er fullstendig uakseptabelt å utøve vold mot andre, nettopp fordi det skader andre, slik det å selge narkotika også bidrar til å ødelegge andres liv.

Dette har jeg full forståelse for.

Samtidig kommer vi ikke unna at de som har utført kriminelle handlinger også er vanlige mennesker. De må bli gitt en sjanse til å reise seg igjen, til tross for at de har utført handlinger som har ført til alvorlige konsekvenser for andre og dem selv.

Her har vi som samfunn og borgere også en rolle.

Den juridiske straffen bygger på prinsippet om at man har gjort opp for seg når straffen er sonet. Fra statens side handler altså straffen om et gjensidig oppgjør: Staten gir forbryteren en mulighet til å reise seg igjen ved å anerkjenne han eller henne som en person som er i stand til å ta ansvar og bli en lovlydig borger.

Les også

«Listhaug må levere mer penger til fengslene»

Noe som imidlertid har opptatt meg som samtalepartner til innsatte, er at de straffedømte selv ikke nødvendigvis erfarer straffen som en mulighet til å legge saken bak seg. Mange opplever tvert imot at fengselsstraffen fører til at de blir stemplet og utstøtt.

Som en tidligere innsatt skrev i Syn og Segn: «Sjølv om ein skal gjere opp for seg med fengselsopphaldet, så er det jo ikkje nett slik det fungerer. «Han har sete i fengsel», kan folk seie i årevis etterpå.»

Straffen, slik den erfares av forbryteren, kan altså stå i strid med straffens tiltenkte funksjon.

Fra å være en vanlig mann i gaten, en familiefar, kollega og venn, kan straffen (og selve handlingen) føre til at man ensidig blir sett som en kriminell, narkoman, voldtektsmann eller voldsmann. Dette gjør det vanskelig for den enkelte å leve normalt etter at straffen er ferdigsonet.

De som har levd et kriminelt liv eller gjort alvorlige lovbrudd, kan ikke forvente å begynne med «blanke ark». Våre valg fører til konsekvenser, og det gjelder også forbrytelser.

På den andre siden: Kan vi som samfunn forvente at kriminelle blir lovlydige mennesker hvis vi avviser dem, ser ned på dem eller ikke har tillit til dem?

Noe jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i, er at vår selvrealisering skjer i møte med andre mennesker og i møte med samfunnet rundt oss. Gjennom anerkjennelsen vi får fra familie, venner, kollegaer og i ulike samfunnsroller, får vi verdi som noen.

Min identitet, sosiale rolle og verdi formes i møte med andres blikk. Sånn er det også for forbrytere.

Les også

«Regjeringa har svikta kriminalomsorga»

De som har utført kriminelle handlinger kjenner ofte på en stor skam og sorg på grunn av de handlingene som er gjort, og konsekvensene disse har ført til. Mange merker at «vanlige folk» tar avstand i ulike sammenhenger, og dømmende blikk borer seg inn i skjøre selvbilder. Man står overfor indre konflikter der man dras i ulike retninger.

Det er vondt.

Det å gi forbryteren en ny sjanse til å reise seg igjen, innebærer derfor også omsorg og forståelse for den enkeltes gjenopprettende prosess.

En slik innsikt og forståelse kan stå i strid med våre egne behov for å fordømme og stigmatisere, men gir mening fra et allmennmenneskelig perspektiv.

Skal straffen fungere som en gjenopprettende prosess, også fra forbryterens perspektiv, er det viktig å tenke over følgende spørsmål: Hvordan kan den enkelte gis en sjanse til å reise seg igjen, selv om han eller hun også har vist seg i stand til å gjøre forbrytelser?

Hva skal til for at det å sone straff – å gjøre opp for seg – ikke skal føre til stigma, men være et ledd i det å bli gjeninnsatt i samfunnet som en samfunnsborger, venn, kollega og nabo?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg