Kirken som politisk arena

DEBATT: Ole Paus spydde ut så mye negativt om annerledes tenkende mennesker, at det hele ble flaut og sårt.

Debattinnlegg

Jeg var til stede i en full Domkirke i Bergen søndag 28. oktober, på noe jeg trodde skulle bli en hyggelig opplevelse med visesang (Ole Paus) og kor (Bækkalokket). Sangen og koret var flott, men tilstedeværelsen ble likevel skjemmet av et svært negativt politisk utspill. Sylvi Listhaugs påstand om at kirken var gått bort fra religion og i stedet blitt et politisk organ, ble tydelig demonstrert.

Forut for sangen hadde biskop Halvor Nordhaug regien i en samtale med Paus, som spydde ut så mye negativt om annerledes tenkende mennesker, at det hele ble flaut og sårt. Først fikk Paus god anledning til å hylle Knut Arild Hareides retningsvalg for KrF (så vidt jeg vet, støtter Nordhaug Hareide-fløyen), og deretter tillot biskopen Paus å omtale tidligere statsråder og medlemmer av Frp som kriminelle. Det ble brukt ord som horekunde, voldtektsmann og bedrager, og han tilføyde: «Når dette liksom skal være kremen i Frp, hvordan er da de øvrige i partiet?»

Noen rundt meg applauderte, mens jeg syntes det hele var bare pinlig. Også Sylvi Listhaug (Frp) (selvsagt) og Erna Solberg (H) ble omtalt på en lite flatterende måte, mens Jonas Gahr Støre fikk ros for en god gjerning han visstnok skulle ha gjort som utenriksminister for ca. ti år siden.

Jeg håper at kirken kan fortsette sitt virke som et sted for alle. Da med ledere (biskoper) som ikke åpner kirkerommet for negativ stempling av mennesker, men som i stedet går foran i kampen for toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og ikke minst dannelse.

BT presiserer: Ole Paus nekter for å ha brukt ordet «voldtektsmann» om Frp-politikere, men bekrefter å ha brukt ordene «horekunde», «voldsmann» og «bedrager». Les hele svaret fra Ole Paus her.

Svar fra biskop Halvor Nordhaug:

Før konserten hadde jeg en samtale med Ole Paus på 30 minutter. På forhånd sa jeg til ham at jeg ville snakke om det som var Kirkeautunnalens motto: «Fred» og om tro. Om dette sa Paus mye fint, bl.a. om hva den kristne troen betydde for ham. Mange kom da også bort til meg etterpå og sa at de hadde utbytte av vår dialog.

Samtalens tematikk var imidlertid ikke planlagt i detalj. De sterke karakteristikkene som Ole Paus ga av enkelte politikere, og som er omtalt i innlegget, kjente jeg ikke til på forhånd. Forfatteren av innlegget skriver at jeg «tillot Paus å omtale osv.». Saken er at Paus sa det han sa, og i en slik åpen samtale var det ikke min rolle verken å tillate eller forhindre noen ytringer fra Paus sin side. Jeg rundet likevel av denne delen av dialogen med å si at disse utsagnene ville jeg ikke kommentere. I dette lå det en markering av at dette var formuleringer som fikk stå for Paus sin regning.

Det å invitere til en åpen samtale i kirkerommet er alltid å ta en sjanse. Kirken har i stor grad vært monologens rom, men vi trenger også den åpne samtalen. Å slippe til andre stemmer er til en viss grad å gi fra seg kontrollen. Det får vi våge.