Maktvakuum etter Salih sin død

Salih sin flørt med Saudi-Arabia ble kortvarig, og fikk han drept. Hvem de skal vende seg til i Jemen nå er uvisst.

MÅTTE TREKKE SEG: Etter den arabiske våren, måtte Salih trekke seg etter folkelige protester, og det oppsto et maktvakuum i Jemen. Salih hadde da styrt Jemen siden 1978, skriver Eirik Hovden. Reuters/NTB scanpix

Eirik Hovden
Forsker, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR), Universitetet i Bergen

For to uker siden brøt eks-president av Jemen Ali Abdullah Salih samarbeidet med houthiene og appellerte i stedet til samarbeid med Saudi Arabia. Det oppstod kamper mellom houthiene og Salih-lojale styrker i hovedstaden Sanaa. Houthiene fikk overtaket i disse kampene, og mandag den fjerde desember ble Salih drept av houthi-styrker, noen hevder mens han flyktet.

Houthi-bevegelsen startet tidlig på 1990-tallet som en religiøs sommerskole i Sa'da-provinsen, helt nord i Jemen. De ønsket å fremme den lokale zaydi-retningen innen islam som de oppfattet som truet av salafisme og marginalisering fra Salihs regime.

De kalte seg først «Troende ungdom» og ble fort en betydelig religiøs og sosial bevegelse. Etterhvert tok Houthi-familien gradvis over kontrollen av bevegelsen, og på 2000-tallet ble den stadig mer militaristisk og radikal. Seks kriger ble utkjempet mellom houthiene og den jemenittiske staten, den gangen ledet av Salih. Houthiene kom ut av denne konflikten som reelle makthavere i Sa’da-provinsen som grenser til Saudi Arabia i nord.

Les også

Jemens borgerkrig blusser opp etter Salehs død

Etter den arabiske våren, måtte Salih trekke seg etter folkelige protester, og det oppstod et maktvakuum i Jemen. Salih hadde da styrt Jemen siden 1978. Houthiene fikk gradvis mer støtte og tillit i befolkningen, også blant stammemilitsene. Gjennom hele 2013 ble det avhold en nasjonal dialogkonferanse, støttet av FN og gulfstatene. Ideen var at alle samfunnsaktører i Jemen skulle møtes og diskutere framtiden i fredelige rammer og blant annet utarbeide utkast til en ny grunnlov.

Dialogkonferansen ble i begynnelsen sett på som en suksess. Men houthiene hevder å ha blitt forfordelt, blant annet ved at de ikke fikk sin egen delstat i forslaget om ny føderal inndeling av Jemen. Sommeren 2014 klarte houthiene uventet å ekspandere militært sørover og ta Sanaa og resten av tidligere Nord-Jemen. Det viste seg i ettertid at flere stammer plutselig hadde gått over til houthienes side, og at også Salih nå var alliert med houthiene. Det var denne alliansen som for alvor ble brutt i begynnelsen av desember i år, for få dager siden.

Houthiene følger zaydisme, en gammel gren av sjiismen som kun finnes i høylandet i Jemen. På en måte kan man si at houthiene, i kraft av å være zaydier, er på sjia-siden i den generelle konflikten som har blusset opp i Midtøsten de siste årene. Men det er mange eksempler i historien på at zaydier kan tilnærme seg sunnimuslimer og samarbeide fredelig med dem, og den intellektuelle delen av zaydi-tradisjonen er til dels svært åpen og mangfoldig.

Les også

Tid for ein forsvarspolitisk tenkepause

Den nå avdøde eks-president Salih var også zaydi, om enn med en mer sekulær og nasjonalistisk profil. Resten av Jemen er sunni, med økende innslag de siste tiårene av sunni-islamisme og salafisme. Hovedstaden Sanaa, med sine cirka to millioner innbyggere har en religiøst blandet befolkning grunnet tilflytning fra andre deler av Jemen, selv om den ligger inne i et zaydi- og stammeområde. Stammesystemet har blitt direkte støttet av både Salih-regimet og Saudi Arabia, og står svært sterkt i høylandet nord og øst for Sanaa.

Det er disse stammene som utgjør det reelle militære tyngdepunktet i Jemen. Selv om de fleste av disse stammene er zaydier i navnet, så viser historien at de kan fort kan skifte side etter pragmatiske interesser. Det religiøse konfliktmotivet er derfor bare ett blant flere i det vi nå ser utfolde seg. Både regionalt og innad i Jemen er det politiske spenninger som bare delvis faller sammen med den religiøse spenningen mellom sjiaer og sunnier i Midtøsten.

Les også

Fem grunner til å ta Saudi-Arabia på alvor

I 2012 ble det holdt nyvalg til ny president hvor Abdurabbuh Mansour Hadi ble valgt. Valget var ment som en overgangsprosess støttet av FN og Samarbeidsrådet for Gulfstatene. Riktignok var det bare en kandidat i valget, og den nye presidenten skulle egentlig bare sitte to år. Våren 2015 måtte den nye presidenten flykte fra Sanaa. Han skrev under på at Saudi-koalisjonen kunne intervenere på hans vegne, som den siste lovlig valgte presidenten. FNs sikkerhetsråd vedtok nesten samtidig resolusjon 2216 som fordømte houthi/Salih-alliansen og åpnet for militært maktbruk i Jemen.

Iran anklages for å blande seg inn i interessesfæren til Saudi Arabia gjennom houthiene. I media hører man stadig om houthiene som den «Iran-støttede sjia-militsen». Iran har helt klart støttet houthiene, og Hizbollah har utvilsomt vært en inspirasjonskilde, men det er fortsatt høyst uklart hvor sterk støtten fra Iran er. På den andre siden er Saudi Arabias krigføring i Jemen opplagt, gjennom bombing og blokade med katastrofale følger for sivilbefolkningen. Saudi Arabias krig mot houthiene er støttet først og fremst av Emiratene og inntil nylig også Qatar. USA bidrar med etterretning og logistikk.

Den humanitære katastrofen, hvor begge sider har begått krigsforbrytelser, er nærmest ufattelig og får lite oppmerksomhet i forhold til omfanget. For de mange millioner av fattige gjelder mangel på mat, rent vann, medisiner og drivstoff. På tross av opplagte brudd på folkeretten har krigen fått fortsette.

Hvem Saudi Arabia kan bruke som deres mann i Jemen framover, er nå uklart. Det finnes mange mulige kandidater, men få har den autoriteten som Ali Abdullah Salih hadde.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg