Vi har mer enn nok kunnskap. Når skal vi handle?

DEBATT: Samfunnets innsats for å forebygge vold og overgrep mot barn står ikke i forhold til problemets omfang og konsekvenser.

ØDELAGT FOR LIVET: En artikkelserie i BT avdekker de enorme konsekvensene av overgrep mot barn.

  • Iris Steine
    Psykolog, postdoktor ved UiB og gjesteforsker ved UC Berkeley USA

Den siste tiden har BT gjennom forbilledlig journalistikk rettet søkelyset mot seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt mot barn. Det er et tema som burde engasjere oss alle, og som burde mobilisere ministre fra Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet til koordinert handling.

Som forsker på senskader av seksuelle overgrep og andre typer mishandling av barn, har jeg gjennom flere år satt meg inn i det enorme havet av studier det er gjort på denne tematikken.

Les også

Les også: Faren er dømt for minst 160 overgrep mot denne jenten. Hun er så skadet at hun har vært innelåst på sykehus i Bergen i nesten fire år.

Omtrent 1 av 5 jenter og 1 av 10 gutter blir utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Tallene er høyere når andre former for mishandling tas med. Før du leser videre, se for deg hvor mange barn du har møtt i løpet av livet ditt som dette kan gjelde.

Senskadene man kan få etter å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, er nå godt dokumentert gjennom et stort antall studier av høy vitenskapelig kvalitet, og som omfatter flere millioner mennesker.

Studiene viser blant annet at å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, ofte gir mangedoblet risiko for posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angstlidelser, søvnvansker, lav selvfølelse, problemer med nære relasjoner, rusproblemer, spiseforstyrrelser, psykose, personlighetsforstyrrelser, kroniske smertetilstander, funksjonelle mage-tarmlidelser, selvmordsforsøk og selvmord.

Iris Steine UiB

Seksuelle overgrep i barndommen er med andre ord en generell risikofaktor for et bredt spekter av lidelser og utfall, inkludert død.

Befolkningsundersøkelser viser også at barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, ofte blir utsatt for andre typer mishandling i tillegg (og vice versa), som for eksempel fysisk vold, psykisk vold og omsorgssvikt. Senskadene blir mer alvorlige og komplekse jo flere former for mishandling og traumatiske hendelser man ble utsatt for. Dette er blant annet funnet når det gjelder risikoen for psykiske lidelser, somatiske lidelser, og for flere ledende dødsårsaker blant voksne, som hjerteinfarkt, angina pectoris og kreft.

I tillegg kommer store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Kostnader knyttet til seksuelle overgrep mot barn (inkludert kostnader mental helse, sosialtjenester, nedsatt arbeidsevne, og rettsapparatet) er anslått til minst 3,2 milliarder pund pr. år i Storbritannia alene. Anslag som har tatt med et bredere spektrum av barnemishandling, er mange ganger høyere.

Gitt all kunnskapen vi nå har om både forekomst og senskader, er det ikke overraskende at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold og overgrep mot barn som et folkehelseproblem, en konklusjon som støttes unisont av forskere i feltet. Men samfunnets innsats for å forebygge vold og overgrep mot barn står ikke i forhold til problemets omfang og konsekvenser.

Innen forskning brukes konseptet effektstørrelse for å måle styrken på en sammenheng. Standardiserte effektstørrelser gjør at man kan sammenligne styrken på sammenhenger på tvers av ulike studier. Effektstørrelsene som er funnet for sammenhengen mellom å bli utsatt for en kombinasjon av flere ulike typer mishandling og traumatiske hendelser i barndommen og helseproblemer senere i livet, tilsvarer effektstørrelsene som er funnet for sammenhengen mellom røyking og kreft.

Les også

Barneministeren: – BTs sak bør leses av alle voksne

En vesentlig forskjell er at da dokumentasjonen av sammenhengen mellom røyking og kreft ble publisert i 1964, så utløste dette massive medisinske og juridiske bevegelser som på sikt førte til en stor nedgang i både røyking og lungekreftrelaterte dødsfall.

Tilsvarende har ikke skjedd når det gjelder forebygging av vold og overgrep mot barn, til tross for den veldokumenterte sykdomsbyrden knyttet til slike hendelser.

Nå er det på høy tid med handling. Myndighetene må sette temaet på dagsorden og bevilge betydelige ressurser til å innføre og evaluere tiltak, som kan forebygge og avdekke seksuelle overgrep og andre typer mishandling av barn.

Sammenhengen mellom røyking og kreft er blitt allmenn kunnskap, og helsevesenet spør deg om du røyker for å kartlegge risikoen for senere helseproblemer. Vold og overgrep kartlegges derimot ikke systematisk i helsevesenet, og sammenhengen med senere helseproblemer er ikke engang allmenn kunnskap blant helsepersonell.

Men funnene i forskningen taler for seg selv: Vold og overgrep i barndommen bør kartlegges systematisk i helsevesenet, på lik linje med røyking, vekt og blodtrykk. Det vil kreve økt kunnskap og opplæring blant helsepersonell. Og for noen: en holdningsendring.

Det finnes skolebaserte informasjonsprogrammer som gir barn kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er, og hvem de kan si fra til dersom de selv eller noen de kjenner har opplevd det. Dette er viktig kunnskap for barn fordi de ofte ikke forstår hva de blir utsatt for. De mangler også begreper for å si fra, og de vet ikke hvem de kan si fra til.

Slike programmer har vist lovende resultater: Barna gjenkjenner og avslører oftere overgrep de er blitt utsatt for. Det er også funnet lavere forekomst av seksuelle overgrep blant mottakerne.

Les også

– Barn må få vite hva seksuelle overgrep er

I dag gjennomføres slike programmer i regi av stiftelser som støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep og Stine Sofies stiftelse, men kun en liten andel av landets skoler nås. Skolebaserte informasjonsprogrammer bør innføres i alle barnehager og skoler på landsbasis, og evalueres gjennom forskning.

Vi kan imidlertid ikke basere oss på at barn selv skal avsløre vold og overgrep de blir utsatt for, spesielt i lys av at overgrepsutsatte ofte venter svært lenge før de forteller noen om overgrepene. Det kan forklares med f.eks. skam og skyldfølelse, nær relasjon til overgriperen, trusler og manipulering fra overgriperen. Voksne må derfor ta ansvar for å avdekke vold og overgrep mot barn. Alle som jobber med barn og unge bør gjøres i stand til å snakke med barn og unge om vold, overgrep og uholdbare hjemmeforhold.

Alle voksne har i tillegg et kollektivt ansvar for alle barn. Det finnes mange eksempler på overgrepsutsatte barn som forsøkte å si fra, men som ikke ble forstått, lyttet til eller tatt på alvor. Som voksne må vi våge å lytte og stille oppfølgingsspørsmål når et barn forteller at det ikke har det bra - og tåle å høre det som blir fortalt. For å klare det, må vi først erkjenne at vold og seksuelle overgrep mot barn skjer.

For det skjer. Og det skjer mot mange. Det skjedde mot noen i går. I dag. Det vil skje igjen i morgen. Dette er en brutal realitet som ikke forsvinner selv om vi har en kollektiv tendens til å glemme den så snart medias søkelys slås av. En realitet som ikke kommer til å endres med mindre det innføres systematiske forebyggings- og avdekkingstiltak på flere nivåer av samfunnet. Dette forutsetter en vesentlig politisk og økonomisk satsing.

Vi har mer enn nok kunnskap. Når skal vi handle?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg