Rettigheter i blindsonen

Vi ser en verden hvor det er blitt mer stuerent å si at det kan være best å tie om menneskerettigheter.

Publisert: Publisert:

I BLINDSONEN: Raftoprisen skal sette fokus på menneskerettighetsbrudd som havner i verdenssamfunnets blindsone. I fjor mottok Parvez Imroz (til v.) og Parveena Ahangar prisen for sitt utrettelige menneskerettighetsarbeid i Kashmir, skriver innsender. Foto: Tor Høvik (arkivfoto)

Debattinnlegg

Jostein Hole Kobbeltvedt
Daglig leder i Raftostiftelsen

I september hvert år får en kunngjøring på Raftohuset, et lite hus med et stort hjerte på Nygårdshøyden, stor betydning for mennesker et helt annet sted i verden. Raftoprisen skaper overskrifter langt utenfor Norge. Den begeistrer og den kan provosere. Ofte vil den overraske. Sjansen for at du har hørt om prismottakeren før, er liten. Det er gjerne poenget.

Parveena Ahangar er moren fra Jammu og Kashmir, den indisk-kontrollerte delen av Kashmir, som i 1990 opplevde at hennes 17 år gamle sønn ble bortført av indiske sikkerhetsstyrker. Hun så ham aldri igjen. Tapet hennes ble starten på en bevegelse av mødre og enker som hadde lidd samme skjebne.

Parvez Imroz er advokaten som har viet livet sitt til å dokumentere overgrepene mot sivilbefolkningen i Kashmir. Imroz har avdekket massegraver og søkt rettferdighet for ofre for forsvinninger, tortur og drap.

Så mange som 10.000 personer kan ha forsvunnet siden konflikten i Kashmir eskalerte mot slutten av 1990-tallet. Den indiske grunnloven og borgernes alminnelige rettsvern er satt til side gjennom unntakslover, og politiet nyter stor grad av immunitet for straffeforfølgelse.

Les også

Han skulle aldri bli i Norge. Etter 48 år sendte Erna en hyllest. (abo)

I 2017 ble Ahangar og Imroz tildelt Raftoprisen for sitt utrettelige menneskerettighetsarbeid over flere tiår. Det var en pris som søkte å sette fokus på menneskerettighetsbrudd i en region de fleste primært forbinder med den geopolitiske konflikten mellom India og Pakistan.

Siden konflikten står mellom to mektige atommakter, er det få andre land som ser seg tjent med å ta opp disse menneskerettighetsbruddene. Prisen ble mottatt med øredøvende stillhet fra indisk side. Fra pakistansk side gjorde man alt man kunne for å fremstille tildelingen som en støtte til seg, og valgte å se bort fra kritikken de også fikk fra priskomiteen.

I Jammu og Kashmir ble prisen derimot mottatt med stor begeistring. Oppmerksomheten prisen fikk i sosiale medier og lokale nyhetskanaler, var betydelig. Prismottakerne selv beskrev det som en stor anerkjennelse. De så det som et tegn på at verdenssamfunnet endelig hadde fått øynene opp for de menneskelige lidelsene i Kashmir.

I en region hvor militarisering har ført til at stadig flere ungdommer radikaliseres, var prisen en inspirasjon for dem som jobber for ikke-voldelige løsninger på konflikten.

Raftoprisen skal sette fokus på menneskerettighetsbrudd som havner i verdenssamfunnets blindsone. Den skal vise hvor menneskerettighetene er truet her og nå. Den skal mobilisere støtte til og engasjement for de modige stemmene som tør å stå opp for rettighetene vi alle er avhengig av.

Det er også en pris som ikke slipper prismottakerne, men følger dem, ofte over flere år. I dag jobber Raftostiftelsen med å støtte Ahangar og Imroz sitt arbeid videre.

I juni 2018 var deres arbeid og dokumentasjon viktige bidrag til FNs første rapport om menneskerettsbrudd i Kashmir, utgitt av Høykommisjonær for Menneskerettigheter i Genève OHCHR, som ber om en uavhengig gransking av overgrepene i Kashmir. Den er beskrevet som den modigste rapporten fra FN på lang tid og er møtt med massive protester fra indiske myndigheter.

Parvez Imroz og Parveena Ahangar er satt under overvåkning og utsatt for dødstrusler. Shujaat Bukhari, en høyt ansett redaktør for den lokale avisen Rising Kashmir, ble drept bare timer etter at han twitret om rapporten.

I en verden hvor det å stå opp for menneskerettighetene er blitt farligere, er langsiktig støtte til og solidaritet med menneskerettighetsforsvarere viktigere enn noensinne.

Vi ser en verden hvor autoritære ledere som spiller på frykt, får stadig større oppslutning. Vi ser også en verden hvor det har blitt mer stuerent å si, også for norske myndigheter, at det kan være best å tie om menneskerettigheter når egne nasjonale interesser sees på som viktigere. Det er en farlig og kortsiktig strategi.

FNs menneskerettighetserklæring så dagens lys for 70 år siden. Etter to brutale verdenskriger samlet verden seg om noen grunnleggende rettigheter vi alle har. De er like viktig å stå opp for i dag. De som gjør det, fortjener vår støtte. De kjemper også for deg og meg.

Torsdag 27. september kl 10.00 offentliggjøres hvem som er årets Raftoprismottaker.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg