Kan jeg miste kontrollen og faktisk gjøre det?

Når jeg står foran et stup sammen med noen, tenker jeg ofte: Hva om jeg skubber! Det er ikke så unormalt.

Publisert: Publisert:

IKKE DØM: Blir man mindre dømmende mot sine egne tanker, kan de påtrengende tankene litt etter litt bli mindre dominerende, skriver psykolog Sivert Straume. Foto: Leif Gullstein

Debattinnlegg

Sivert Straume
Bypsykologene

Det begynte som en rar tanke. Da den stadig vendte tilbake, ble du først irritert, så skremt og til slutt fortvilet. Nå grubler du intenst. Hvorfor kommer denne tanken, hvorfor vil den ikke gå vekk? Du tviler på deg selv: Kan jeg miste kontrollen og faktisk gjøre det? Er jeg i ferd med å bli gal?

Tankene tar over, du tenker på dem hele tiden, du begynner å gjøre ting for at de skal gå bort eller for å sikre at du ikke handler på dem. Du forsøker å distrahere deg. Grusomme tanker styrer livet ditt.

Slik er det å streve med tvangstanker. Noen får bilder av seg selv der de med vilje skyver barnevognen foran en bil. Noen får tanker om at de har en annen legning enn den de trodde. Andre får sinnet fullt av banneord når de folder hendene til bønn.

Les også

Hverdagen var fylt med tvangstanker. Så fikk Stine (15) tilbud om en firedagers kur.

Det er vanlig å få fæle tanker. Vi tenker titusener av tanker hver dag. Bevisstheten er en kontinuerlig idémyldring der alle forslag er velkomne, men der de fleste raskt forkastes som ubrukelige og ikke får noen videre behandling.

I undersøkelser erkjenner 80–90 prosent av oss at vi har hatt tankene som ble gjengitt over eller beslektede tanker. Da blir det tvilsomt å betegne det som sykt å få uanstendige tanker av og til. De fleste opplever ikke disse tankene som noe problem. De er raskt glemt. Et mindretall, noen titalls tusen i Norge, henger seg imidlertid opp i dem og tenker på dem store deler av tiden. Men heller ikke med disse er det noe grunnleggende galt. Tvert imot, det er normale og sunne mekanismer som skaper og opprettholder problemet.

Når vi står overfor en fare, er den naturlige impulsen å ville fjerne den, være årvåken og unngå den. Evnen til å reagere med frykt og unngåelse har berget oss gjennom evolusjonen. Evnen til å reflektere over oss selv og tenke oss frem til løsninger på problemer, har brakt menneskeheten langt. Men når det er våre egne tanker som er trusselen og problemet, er dette dårlige strategier:

Tankeundertrykking – å skyve bort ubehagelige tanker. Prøv å ikke tenke på en isbjørn i det hele tatt de neste ti sekundene ... Dukket den opp? De fleste erfarer at tankeundertrykking bare gjør det verre.

Trusselmonitorering – å stadig sjekke om trusselen har økt eller minket – er fornuftig nok når det er en ytre fare. Men å sjekke om en tanke fortsatt er til stede, er umulig uten å samtidig hente den frem.

Unngåelse er fornuftig når faren er reell. Men er frykten grunnløs, bidrar unngåelsen bare til at vi ikke oppdager at det ikke er noe å frykte, og angsten opprettholdes. Gjemmer du alle knivene i huset, så får du aldri avkreftet ideen om at du kommer til å stikke noen med dem.

Grubling og bekymring kan gi oss god forståelse av et problem og kanskje også en løsning. Men når problemet er at vi har tenkt oss inn i fortvilelse, hjelper det ikke med mer av det samme.

Les også

Bli kvitt angsten på fire dager

Normale, «uakseptable» tanker leder inn i plagsomme tvangstanker på grunn av to overbevisninger: «Tankene mine avslører hvordan jeg egentlig er» og «jeg kan bli slik jeg tenker».

Dette er misforståelser. Hvis tankene våre definerte oss, ville vi alle hatt svært kaotiske personligheter, så uryddig som tankestrømmen vår er. Og tankene styrer ikke atferden vår mot vår vilje.

Prøv nå: Tenk på en tilfeldig, grufull handling du ikke har lyst å gjøre. Still deg i en posisjon der du enkelt kan utføre den. Du skal ikke gjøre det. Men du skal tenke intenst på å gjøre det. Nå, ble du morder eller torturist av å tenke disse tankene? Hva sier dette om tankens makt?

Av alle tankene jeg har omtalt i denne teksten, er det ingen som er syke. Men intoleranse for tanker kan sette i gang og opprettholde en tvangslidelse. Blir man mindre dømmende mot sine egne tanker, kan de påtrengende tankene litt etter litt bli mindre dominerende.

Mennesker har medfødt anlegg for tvangstanker. Det kan vi lite gjøre med. Men det finnes tankegods i kulturen som forsterker det, og som vi bør ta et oppgjør med.

Psykoanalysen som dominerte psykologifaget gjennom store deler av 1900-tallet, vektla sterkt at mennesket har mye uanstendighet i sitt ubevisste sjelsliv. Og at dette plutselig kan komme til uttrykk i dramatisk atferd, samt at tanker og handlinger som kan virke tilfeldige avslører hvordan vi egentlig er skrudd sammen.

Les også

- Tvangen dominerte livet mitt

Bestselgerbøker som Paulo Coehlos «Alkymisten» og Rhonda Byrnes «The secret» har forkynt budskapet om tankens kraft: Det vi ønsker, tror eller visualiserer, det vil skje. Og så kan vi gå i oss selv. Hvem har ikke utbrutt «så sykt!» når en hører om tanker og fantasier som virker fremmede og vekker ubehag. Alt dette er tilskyndelser til å vokte på tankene sine.

Noen går i årevis og nevner aldri for noen hvilke forferdelige tanker de har. Risikoen synes altfor stor. Andre vil bli bestyrtet og fordømme, tenker de. Politiet kan bli varslet, man kan bli stengt inne og dopet ned. Gevinsten ved å åpne seg kan på den annen side være enorm lettelse.

Det har vært flere oppslag i mediene de siste årene om at Helse Bergen nå kan tilby effektiv behandling til pasienter med tvangslidelse. Likevel velger en del å betale for privat behandling, fordi tabuet er så sterkt at de ønsker større diskresjon enn det offentlige kan gi, eller fordi desperasjonen gjør at de ikke kan vente på fastlegetime og saksbehandling før de får hjelp.

Som psykolog har jeg erfart at de som sliter med blasfemiske, uanstendige eller grusomme tvangstanker, raskt blir bedre når de skjønner hva som opprettholder tankene, og at det ikke er noe galt med dem. Kanskje kan tvangstanker forebygges og reduseres i befolkningen om denne kunnskapen blir tatt med ut av terapirommet til allmennheten.

Jeg får vise vei og bekjenne en av mine egne «uakseptable» tanker: Når jeg står foran et stup sammen med noen, tenker jeg ofte: Hva om jeg skubber?

Det er ubehagelig, men jeg vet at jeg ikke er spesielt unormal eller i ferd med å bli gal. Og det er ikke farlig å være nær meg ute på Trolltunga eller Prekestolen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg