Ingen vet at jeg er fattig

Barna mine og jeg lever på 480 kr i uken.

Publisert Publisert

NØD: Når du har 74 kroner igjen på konto, og det er to uker til lønn, blir du kreativ. Jeg vanner ut sjampoen og såpeflaskene for at de skal vare lengst mulig, skriver alenemoren i Bergen. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

  • Alenemor (33)
    Bergen

Jeg har studiekompetanse og tre fagbrev. Jeg jobber fast i full stilling i Helse Bergen. Jeg betaler skatt og er en vanlig mamma til to friske barn. Jeg eier min egen leilighet og bil. Alt ser tilsynelatende vanlig ut.

Likevel er hver dag en kamp. Hver eneste krone teller. Jeg er aleneforsørger i et lavtlønnet yrke, og det er ikke samfunnet vårt bygget for.

Dagsbudsjettet vårt er 70 kroner – eller 68 kroner og 74 øre for å være nøyaktig – for meg og mine barn. Det skal dekke alt fra mat og drikke til lørdagsgodt og bleier, og ikke minst klær, sko og medisiner.

Jeg er en av de «usynlige» fattige, men ingen vet det. Ikke mine nærmeste, ingen på jobb, ikke engang min bror. Dette bærer jeg alene, i stillhet.

Les også

Tallet på familier i Bergen som ber om økonomisk hjelp er doblet på få år

Jeg passer ikke inn i Nav-systemet. Jeg har ikke problemer med rus eller psyke, og er heller ikke kronisk syk. Jeg er bare aleneforsørger, men jeg eier leilighet og bil, og da får jeg ikke hjelp. Da blir jeg straffet.

Nav sier at jeg må selge huset og bilen for å få hjelp, flytte til et billigere sted, få hjelp fra familie, eller selge eiendeler. Det er ikke et alternativ. Da mister jeg alt jeg har spart opp. Jeg prioriterer stabilitet og trygghet for mine barn foran alt. For å rekke jobben klokken 7 om morgenen, passer gode venner barna før barnehagen åpner. Det er ikke bare å flytte fra alt dette.

Jeg mottar gratis matkasse en gang i uken, og handler konsekvent ut fra innholdet i den. Jeg bruker søndagen til å lage nøyaktig ukemeny med tilbudsapp, og bruker kalkulator i butikken, slik at jeg aldri risikerer å stå i kassen og kortet blir avvist. Handlelisten følges slavisk. Det er ikke rom for annet.

Les også

Les hvorfor BT lager denne serien om fattigdom: «Bare» en femtilapp

Hverdagen handler om å få alt til å vare lengre. Når du har 74 kroner igjen på konto og det er to uker til lønn, blir du kreativ. Jeg vanner ut sjampoen og såpeflaskene for at de skal vare lengst mulig. Støvsugerposen bare tømmes, om og om igjen.

Vi kan aldri gå på kino, aldri gå ut og spise. Vi kan ikke vike fra ukeplanen og budsjettet. Vi har aldri lyset på i rom vi ikke oppholder oss i, og skrur innetemperaturen ned til et minimum. Ungene går med ull inne. Vinteren kan være tøff.

Jeg ligger ofte våken om natten og tenker på neste strømregning. Det er russisk rulett. Jeg vet aldri hva den kommer på. Om jeg vil ha råd til å betale den. Hva jeg må snu på, for at det skal gå i null. Målet er å ikke gå i minus. Minus betyr at alt velter.

Jeg husker et foreldremøte på skolen. En mor oppfordret alle foreldrene til å spare barnetrygden til barna. Det var provoserende og sårt å sitte å høre på hvor enkelt det var, hvor mye det utgjorde i året. At alle foreldre konsekvent burde spare trygden til barna.

Jeg bruker disse pengene fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. Det er barnetrygd av en grunn, det er ikke sparepenger staten betaler ut.

Mange sliter nok i det skjulte. Tar dårlige avgjørelser, tar opp dyre lån, lar være å betale. Da hoper ting seg fort opp og kommer ut av kontroll.

Selv har jeg jobbet ekstremt hardt for å ikke ta opp små, dyre kredittkortlån for at situasjonen skal bedres der og da. Jeg velger konsekvent vekk alt til meg selv – tannlege, klær og annet – for at barna skal ha det de trenger, og for at vi skal kunne beholde leiligheten.

Nylig var jeg på fest hos sjefen min. Blant alle kollegene med flotte antrekk, gikk jeg med en 15 år gammel dressjakke med lapp under armen, faktisk det fineste plagget jeg eier.

Det gikk på selvtilliten løs.

Les også

– Det handler om å løfte de som trenger det aller mest

Barna skal aldri kjenne på situasjonen, eller vite at jeg gråter om natten fordi jeg ikke aner hvordan denne måneden blir. De skal alltid føle kjærlighet og nærhet fra meg, men ikke i form av penger. De skal lære at vi tar med matpakke som en god vane, og at vafler eller pølser ikke er en selvfølge.

Men jeg lengter etter at vi som familie kan være spontan. Bowle, gå på kino, eller bare kose oss med en is. Vi har sjelden råd til å bake. Ungene kan ikke hente seg en is i frysen. Vi kan ikke dra på badeland. Det kunne vært hyggelig, men vi har ikke rom for det økonomisk. Slik blir vi sosialt isolert.

Jeg gruer meg til større hendelser som bursdag og jul. De innebærer automatisk at det går ekstra penger som ikke er å oppdrive. Jeg spør selv: Når vil det snu?

Jeg kjøpte en fin tights til min datter med opptjente poeng fra H&M. Det var fantastisk å overraske henne med et plagg som for en gangs skyld ikke var brukt. Da hun kom hjem fra skolen med stort hull på kneet, var det jeg som gråt. Jeg visste at det ikke ble noen ny tights.

Vi har mange kjente og kjære rundt oss. De inkluderer oss i alt fra fjelltur til kino, men også det er vanskelig. Man tenker at fjelltur er gratis. Det er det ikke. Fjelltur er bompenger, bensin og fristelser på veien. Plutselig er det gått 100 kroner, som ingen andre enn meg tenker på.

Å være fattig i 2019 er vondt. Jeg føler jeg blir straffet for å være aleneforsørger. Dette er ingen situasjon noen ønsker å være i. Et samlivsbrudd var alt som skulle til for å bli fattig.

Det kunne like gjerne vært deg.

BT kjenner skribentens identitet, men har valgt å anonymisere henne av hensyn til barna.

BT har mottatt en rekke henvendelser fra folk som vil hjelpe skribenten. Vi anbefaler at de som vil hjelpe, tar kontakt med en hjelpeorganisasjon som hjelper fattige på Vestlandet.

Serien «Historier om fattigdom» er et samarbeid mellom BT og SUJO (Senter for undersøkende journalistikk).

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. «Klarer de å shoppe, så klarer de vel også å jobbe?»

  2. I denne bydelen lever folk lengst: – Helt utrolig å se

  3. Nobelpris i økonomi for forskning på fattigdom

  4. Nå vil byrådet teste borgerlønn i Bergen

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Historier om fattigdom
  2. Fattigdom
  3. Barn
  4. Barnetrygd
  5. Matpakke