Jakten på den billige arbeidskraften vil ingen ende ta

I racet mot den økonomiske bunnen bør vi organisere oss og stå sammen.

SKREMTE HØNS: Skal vi bare gi opp og gjemme oss bak fjøshjørnene som skremte høns, eller skal vi organisere oss og stå sammen, også internasjonalt? spør Einar Salbu. Scanpix

Debattinnlegg

Einar Salbu
Tømrer, Indre Arna

Arbeidstakere og andre står fritt til å organisere seg i fagforeninger og sammenslutninger, ifølge Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). Også bestemmelser i arbeidsmiljøloven berører organisasjonsfriheten, for eksempel forbudet mot diskriminering på grunn av medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon.

Årlig blir flere titalls fagforeningsledere verden rundt drept for sine aktiviteter. Her i Norge har vi heldigvis kommet lenger enn som så, men man vet at det fremdeles er mange arbeidsgivere som ikke vil ansette mennesker som er organiserte eller som vil organisere seg.

Et ferskt eksempel er de 45 tidligere ansatte ved Sund Laksepakkeri. Noen arbeidsgivere gjør også alt de kan for å lokke allerede organiserte arbeidere til å melde seg ut. Selv overhørte jeg for et par dager siden en samtale mellom en butikksjef og en ansatt, der butikksjefen ytret om en tredjepart «at dersom hun organiserte seg, skulle hun få bråk».

Dette er ikke en uvanlig holdning blant norske arbeidsgivere.

Les også

Sund Laksepakkeri må betale nær 20 millioner i erstatning til 45 arbeidere

I dagens politiske virkelighet virker det som alle politiske partier er opptatt av denne retten til å organisere seg. Men hver gang dette blir tema, blir det åpenbart at høyrepartiene, med Høyre og Frp i spissen, er mer opptatt av retten til ikke å organisere seg.

Denne retten har man alltid hatt, selv om den nødvendigvis ikke alltid har vært definert som en rettighet. Retten til å organisere seg i en fagforening har imidlertid ikke vært en selvfølge før den ble nedfelt i lover. Lovene kom nettopp for å sikre at de som ville organisere seg, kunne gjøre det. Loven kom ikke for å sikre at uorganiserte skulle kunne forbli uorganiserte.

Så hva er årsaken til at arbeidsgivere motarbeider organisering i egen bedrift? Svaret ligger i deres syn på at eiendomsretten – eller «styringsretten», som det kalles – til firmaet også gir dem retten til å bestemme alt som skjer på arbeidsplassen uten innblanding.

Har arbeidsgiverne total styringsrett, betyr det at de kan bestemme absolutt alt. Heldigvis er denne retten innskrenket ved hovedavtaler, som inneholder de grunnleggende reglene for arbeidslivet – samt overenskomster og tariffavtaler, arbeidsmiljøloven og internasjonal lov.

Å begrense en arbeidsgivers styringsrett betyr at arbeidsforholdene kommer inn i ordnede former, der alle vet hva man har å forholde seg til. Det er også helt nødvendig å begrense arbeidsgivers styringsrett. Tenk om arbeidsforholdene skulle vært styrt etter sjefens dagsform?

Mange tenker nok at vi her i Norge har fått det så godt at behovet for å være organisert blir mindre og mindre. Slik er det ikke. Behovet vil bare øke etter hvert som internasjonaliseringen øker.

Arbeidsgivernes utrettelige søken etter den billigste arbeidskraften har for lengst kommet til Norge. Lover, regler og bestemmelser blir tynt og strekt så langt det lar seg gjøre – og enda litt lenger. Det har for eksempel verftsarbeiderne har fått merke – billig arbeidskraft blir fløyet inn fra utlandet.

Les også

«Jeg vil ikke utdanne meg til et polakk-fag»

Norsk Høyesterett har gitt arbeidstakerorganisasjonene rett i flere saker. Likevel overser Norges største arbeidsgiverorganisasjon, NHO, Høyesterett og sender sakene videre til internasjonale domstoler i EU.

Denne arrogansen NHO viser er enda et tegn på at vi ikke kan gjemme oss bak hushjørnene og håpe på at galskapen går over av seg selv. Det gjør den ikke, derfor vil behovet for å stå sammen i en organisasjon bli bare større og større.

Det nærmer seg 10–15 år siden de første polakkene kom til Norge for å søke arbeid. De ble den gangen representantene for utnyttet arbeidskraft. Timelønner kunne være ned mot 30 kroner timen, noen ganger under også, mens den vanlige lønnen for en nordmann var nesten 200.

Denne skjevfordelingen og faren for å gjøre den norske arbeidstaker arbeidsløs, gjorde at minstelønnsbestemmelser ble allmenngjort innen de mest utsatte bransjer.

Så kan man lure på om våre polske arbeidskamerater kom til Norge fordi det var lite arbeid i Polen? Det var nok noe av forklaringen den gangen. Men det skyldtes nok også at det har kommet to millioner ukrainere til Polen for å jobbe for dårlige lønns- og arbeidsvilkår enn polakkene selv, og Ukraina er ikke engang medlem av EU eller EØS! Med andre ord: Det er ikke bare nordmenn i Norge som har fått merke sosial dumping, men også polakker i Polen.

Vi vet fra før at det dundrer vogntog rundt på norske vinterveier uten kompetente sjåfører, uten kjettinger og med dårlige dekk. Dessverre har flere fått et ublidt møte med dem. Og selvfølgelig kjører de på langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det vi er vant til her. Bak rattet sitter sjåfører fra alle mulige nasjoner.

EU åpner også opp for at land som ikke klarer å skaffe billigere arbeidskraft enn sin egen, kan importere arbeidskraft utenfor EU, som for eksempel Filippinene, og som nevnt over – Ukraina.

Jakten på den billige arbeidskraften ser ut til å ville ingen ende ta. Skal vi bare gi opp og gjemme oss bak fjøshjørnene som skremte høns, eller skal vi organisere oss og stå sammen, også internasjonalt?

Mange tror de står sterkest alene i dette racet mot den økonomiske bunnen, men det sier seg vel selv at faren for å bli totalt overkjørt er en langt mer nærliggende tanke.

Alle organiserte bør derfor sørge for at minst én uorganisert venn eller kollega blir en del av dette samholdet og den styrken som er nødvendig for å danne en tung motvekt til den utviklingen vi ser nå. Vi vet det nytter.

Innsenderen er ansatt ved Distriktsmålekontoret for Vestlandet, som er eid av Unionen Fagforening. Innlegget har han imidlertid skrevet som privatperson.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg