Ingen nevnt, ingen glemt

Når jeg går inn på Stortinget hver morgen, går jeg forbi en minneplakett. På den står det: «For alle som ga sitt liv for vår frihet. Ingen nevnt, ingen glemt.»

HEDRER HELTENE: La oss holde flammen brennende, oppfordrer Peter Christian Frølich i dette innlegget på frigjøringsdagen. Teksten ble også brukt til en tale han holdt på Espeland Fangeleir i dag.

Shutterstock/NTB scanpix
  • Peter Christian Frølich
    Stortingsrepresentant (H)

Det er ingen prangende plakett. Men den er noe av det fineste vi har på Stortinget, i sin beskjedne, jordnære enkelhet.

Men kanskje er disse ordene – ingen nevnt, ingen glemt – i ferd med å bli en sannhet med modifikasjoner. Er vi i ferd med å glemme, litt etter litt?

På den ene siden er det åpenbart at en del av historiene fra andre verdenskrig fortsatt sitter sterkt i nasjonens kollektive bevissthet. Vi blir fortsatt forsynt med spillefilmer om de store hendelsene. Invasjonen i Normandie, som støpte fundamentene for EU og Nato i blod, er heldigvis blitt allmennkunnskap. Ardennerslaget, evakueringen av Dunkirk, kampen om Stalingrad, angrepet på Pearl Harbor og Stillehavskrigen er behørig dekket i populærkulturen. De kommende årene kan vi se frem til nye storfilmer om slaget om Midway og slaget om Storbritannia.

I Norge er også helteeposene dekket godt. Vi har fått servert filmer om Max Manus og Gunnar Sønsteby. Kampen om Tungtvannet. Jan Baalsrud. Kongens Nei. Og kampene i Narvik får snart sin fortjente kinopremiere.

I dag står vi på et sted som ikke havner på en filmplakat med det første.

Et sted som ikke rennes ned av skuelystne.

MINNESMERKE: Her på Espeland fangeleir i Bergen ble motstandsfolk holdt fanget av nazistene under 2. verdenskrig.

Nima Taheri (arkiv)

Det er langt fra Hollywood til Espeland Fangeleir.

Å bli tatt til fange er gjerne ikke noe godt grunnlag for en actionfilm.

Det var kanskje ikke bak piggtråden at verdens skjebne ble avgjort.

Noen har til og med så manglende anstendighet at de ser ned på fanger i krig. «Jeg liker ikke folk som blir tatt», sa Donald Trump om krigsfangen John McCain.

Å bli tatt til fange er jo egentlig det ultimate nederlag. Kan vi likevel finne heltemot i det å bli tatt til fange? Kan vi finne storhet i noe som i utgangspunktet er en overgivelse?

Ja, det kan vi.

For det første: De som ble fengslet av nazistene, har vist at de har stått for noe. De har på ulike måter gjort fysisk eller åndelig motstand mot tyranni. Det er et hedersmerke, større enn noen tittel eller formue.

For det andre: Underveis i fangenskapet beviste de noe mer. Bare det å komme seg gjennom et tøft fangenskap er mer enn man kan forvente av et menneske. Å tilgi, og komme seg videre etterpå, er kanskje en enda større bragd. Noen fanger utviste også unormalt mot og oppofrelse. Mange fikk ikke leve og oppleve vår takknemlighet. Å falle mot brosteinen i Veiten var også å falle i strid for Norge.

Og for det tredje: De lærte oss hva som var rett og verdt å slåss for. I ettertiden vil deres eksempel stå igjen til inspirasjon for oss andre, slik at vi har noe å se opp til om vi noensinne skulle havne i en liknende situasjon.

De skjøt ikke kuler, de slapp ikke bomber, men var likevel så sterke. For de bar med seg en moral, de skapte et etos, som er blitt standarden vi kan strekke oss etter. Og de gjorde det i stillhet – så lavmælt, så kraftfullt.

Jeg fikk oppleve det, for min farfar var en av dem.

Les også

Les historien: Hadde tyskerne visst hvem de tok, ville Peter Frølich neppe overlevd

Dette er en arv som er verdt å bringe videre til nye generasjoner.

De som opplevde tysk fangenskap har ikke snakket høyest om egne opplevelser.

Historiene er heldigvis blitt båret frem i lyset av forfattere som Kristian Ottosen, og ved hjelp av frivillige ildsjeler – som hverdagsheltene i Stiftelsen Espeland Fangeleir.

FRED: Torgallmenningen 8. mai 1945. Bergenserne feirer sin nyvunne frihet.

Statsarkivet i Bergen

Men glemselen trenger seg på for hvert år som går. I Dagbladet kunne vi nettopp lese om to gravsteiner på en kirkegård i Oslo. De står og falmer bort, og man kan så vidt skimte skriften: «Nils, medisinstudent, skutt 3. desember 1943.» «Tor, ingeniørstudent, styrtet utenfor Skottland 17. desember 1943.»

De var brødre, og falt for Norge med to ukers mellomrom. Snart finnes ikke gravsteinene lenger.

Når jeg går forbi plaketten på Stortinget, tenker jeg ofte på dem som gjorde dette fine samfunnet mulig for oss. Og jeg tenker på ansvaret vi har for å leve opp til det som står der: «Ingen glemt.»

Neste gang skal jeg tenke på Tor og på Nils.

Og jeg skal tenke på dem som satt her i Espeland fangeleir.

Les også

Les også: Jakob Strandheim (98) mimret med August Rathke (92) i Espeland fangeleir

La oss holde flammen brennende. La oss fortsatt løfte historiene frem i lyset. La oss holde minnesmerkene ved live. La oss pusse gravsteinene i takknemlighet.

La oss, etter fattig evne, forsøke å føre deres eksempel videre.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg