Noen dager seinere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg skulle ha lyttet til henne en liten stund til og klemt henne skikkelig.

Men jeg løp videre til de andre oppgavene i akuttmottaket.

DEN SISTE KLEMMEN: Jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natten. Fordi noen andre ventet, ga jeg henne bare en rask klem, forteller akuttsykepleier Kaja Flatøy. SCANPIX

Debattinnlegg

Kaja Flatøy
Akuttsykepleier

Det var på min fjerde nattevakt på rad, rundt klokken fire om morgenen, at jeg så henne for aller siste gang.

Jeg hadde møtt henne i mange situasjoner og tilstander over de siste ti årene. Mange ganger har jeg tenkt at det jammen er helt utrolig hva den lille damen kommer seg gjennom og overlever, gang på gang.

Hun hadde vært syk i mange år, i de fleste årene av sitt liv egentlig – men snakket fortsatt om de gode årene før sykdommen med en glød i øynene. Det fikk meg til å tro på at hun fortsatt hadde et håp om å bli frisk igjen.

Men ikke denne gangen. Denne gangen hadde hun ikke håpet i øynene. Hun sa rett ut at hun hadde slått seg til ro med at hun kom til å dø av sin sykdom, og jeg kunne se at hun mente det.

Kaja Flatøy, akuttsykepleier Privat

Denne natten var det, som vanlig, travelt i akuttmottaket. Mange pasienter skulle bli sett til, prøver skulle bli tatt, nye pasienter var på vei inn, klokker og alarmer og telefoner og radioer ringte og durte i ett sett.

Mens jeg kjente etter om pulsen hennes var regelmessig, tok jeg meg ti minutter ekstra til å se henne skikkelig, lytte til henne – en liten stund – nok til å skjønne at hun nå hadde gitt opp. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde tatt meg enda en liten stund til.

Men flere oppgaver ventet. Flere lyder fortalte meg at jeg var ønsket et annet sted, til en annen oppgave. Så jeg kjørte henne til avdelingen hvor hun skulle ligge den natten og beklaget at jeg ikke kunne gjøre henne en liten tjeneste. Noen andre ventet.

Jeg ga henne en rask klem og løp videre.

Noen dager seinere fikk jeg vite at den lille damen var død. Jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg skulle lyttet til henne en liten stund til og klemt henne skikkelig, i stedet for å komme meg tilbake så fort som mulig. Jeg skulle sagt «vi kan ta opp tråden neste gang, når jeg har bedre tid».

Vi får ikke mer eller mindre tid av noen andre enn oss selv, tid er noe vi har funnet på. Derfor må vi bruke den til det vi mener er viktig i øyeblikket, mens vi ennå har det.

Jeg velger å tenke på alle de gangene jeg fikk tatt meg av henne, lyttet til henne, sett henne som den hun var, bak sykdommen. Og jeg lærte i helgen at jeg heretter skal huske å ta meg tid til å gjøre jobben min slik jeg vil gjøre den.

Mitt ansvar som sykepleier er å ta meg av mine pasienter på best mulig måte. Hva det er, vil variere fra pasient til pasient. Men jeg skal ta ansvar for å rette enda mer oppmerksomhet mot pasienten jeg har foran meg her og nå, enn de oppgavene som venter på meg etterpå.

Og når jeg glemmer det, skal jeg minne meg selv på det igjen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg