Terror i et land med dype sår

DEBATT: Sri Lanka hadde begynt å puste normalt etter borgerkrigen. Men nå kvesses klørne igjen.

Debattinnlegg

Første påskedag kommenterer Kjell Magne Bondevik situasjonen på Sri Lanka i VG: «De kristne miljøene er under sterkt press. Bare det siste året har det vært 35 angrep på kristne kirker». Kanskje har han helt rett i det. Likevel treffer han ikke engang i retning av målskiven.

Angrepet gir ikke mening sett fra Sri Lanka. Men i et globalt perspektiv er det et «perfekt» muslimsk terrorangrep.

Sri Lanka har i lang tid vært gjenstand for politisk vold, og er et av landene som har blitt utsatt for flest selvmordsangrep. De Tamilske Tigrene var spesielt beryktet. På 90-tallet ble flere mål angrepet, blant dem religiøse bygg – stort sett buddhistiske. Ødeleggelsene og de mange ofrene sitter fortsatt plantet i det kollektive minnet.

Da jeg var i Sri Lanka på slutten av borgerkrigen i 2009, var landet i konstant angst for hvor det neste terrorangrepet skulle ramme. Alle busser ble terrorsjekket før de fikk kjøre inn i Colombo.

Sri Lanka har hatt en god del «karadarai», politisk trøbbel, de siste tiårene. Den langvarige borgerkrigen (1983 – 2009) var mellom to etniske grupperinger – tamiler i nord og singalesere i sør. Konflikten strekker seg tilbake til 1950-tallet, og handler om selvstyre. Selv om noen nasjonalistiske buddhistgrupper har lest religion inn i konflikten, har den fortrinnsvis fulgt etniske, språklige og geografiske skillelinjer.

Tamiler flest er hinduer, men i lederskapet hos de politiske grupperingene fantes mange katolikker.

Da det igjen smalt i Sri Lanka var det mange som gjenopplevde den traumatiske borgerkrigen. Var de beryktede Tamilske Tigrene gjenoppstått? Tamilene tapte krigen på brutalt vis i 2009, og krigens etterspill har vært alt annet enn forsonlig. Tamiler som gruppe har blitt enda mer marginalisert i landet. Tradisjonelle etniske områder har fått mange singalesiske tilflyttere. For svært mange tamiler er borgerkrigen fortsatt et åpent sår, og den buddhistiske triumfalismen gjør alt verre.

Men et tamilsk angrep ville jo ikke vært rettet mot katolske kirker på påskemorgen, når mange av deres egne har katolsk bakgrunn. Angrepet mot katolikker gir ikke mening.

Hva så med de kristne minoritetene? Det er her Bondevik bommer så katastrofalt. Grovt sett kan vi skille mellom katolikker, protestanter og karismatiske kristne. Katolikker og protestanter har en lang historie i landet, og lever stort sett fredelig side om side med andre religiøse minoriteter.

Karismatiske kristne, derimot, har møtt hard motstand, etter anklager om at de driver med uetisk misjonering, spesielt mot fattige, sårbare grupper og landets urbefolkning – vedda. Men selv om buddhistiske nasjonalister har vært mest frempå i denne kritikken, og også tydd til vold og trakassering av karismatiske kristne, så er andre religiøse minoriteter også bekymret. Mange vil betegne forholdet mellom katolikker og karismatiske kristne som en isfront.

Men hvor er muslimene oppi alt dette? Svaret har lenge vært ingensteds. De fleste muslimer i Sri Lanka snakker tamilsk og er bosatt enten i hovedstaden Colombo, eller øst på Sri Lanka. Selv om muslimene levde langs frontlinjen i borgerkrigen i flere tiår, klarte de kunststykket å holde seg politisk nøytrale, ukontroversielle og moderate. At sporene nå peker mot muslimske grupper på Sri Lanka er uventet, men ikke helt overraskende.

Da jeg var i Sri Lanka i 2011–2012 for å skrive min doktorgrad om politisk buddhisme og konflikter med kristne grupper, var de fleste buddhistiske lederne avslappet til situasjonen. «Vi har kontroll på de kristne, det er muslimene som er trusselen nå» var gjennomgangsmelodien i intervjuene. Men blant folk flest var muslimene sett på som hardtarbeidende, lojale og pålitelige.

Sommeren 2012 bevitnet jeg oppstarten av Bodu Bala Sena, en buddhistisk aktivistgruppe som kan oversettes til «Buddhistisk styrkekraft». Deres formål var å sette den muslimske trusselen på dagsorden.

Da jeg returnerte til Sri Lanka i 2013 hadde stemningen i landet snudd. Bodu Bala Sena hadde holdt store demonstrasjoner, og funnet flere «beviser» på muslimske overtredelser, som illegale bygninger rundt moskeer (noen 40 år gamle), en brokete halal-sertifisering og anklager om radikaliserte muslimer i landet. Mine venner som før var full av lovord om muslimer, kunne nå få seg til å komme med de mest absurde anklager mot dem.

Selv om politisk vold har vært en tradisjon på Sri Lanka, har ikke vold mellom religiøse grupper vært et problem historisk sett. Rundt 2003–2005 var det mange fiendtligheter mot karismatiske kirker, hvor buddhistiske aktivister sto bak, men ellers må man tilbake til Gampola-opptøyene i 1915 for å finne utstrakt vold mellom religiøse grupper. Da mistet flere muslimer livet etter en konflikt rundt en religiøs prosesjon, en hendelse som har fått fornyet aktualitet det siste tiåret, hvor muslimer igjen har blitt gjenstand for politisk vold.

I 2014 mistet fire muslimer livet og mer enn 80 ble skadet i opptøyer i Aluthgama. I fjor ble det innført portforbud i hele Sri Lanka etter at et drap i Kandy eskalerte i opptøyer mot muslimer. Men fortsatt gir ikke angrepet på katolikker mening.

La oss sette vognen foran hesten, og dermed anta at det var lokale muslimske grupper som sto bak påskedagsterroren på Sri Lanka. Hvorfor skulle disse muslimene angripe katolikker, en annen minoritet, og ikke buddhistene, som de allerede er i konflikt med? Når ble muslimene radikaliserte? Det er flere gjestearbeidere i Midtøsten fra Sri Lanka, og de buddhistiske nasjonalistene har sett med uro på hvordan landets muslimer har endret seg.

Har Sri Lankas muslimer av seg selv søkt mot ekstremistiske miljøer, eller har buddhistenes aggressive fremferd påskyndet radikaliseringen av disse gruppene? Det kan like gjerne være både – og, som enten – eller.

Angrepet på katolske kirker i Sri Lanka gir ikke mening innenfor lokale og nasjonale horisonter. Et angrep på luksushoteller og kirker på påskemorgen antyder at man er ute etter en global slagside. Angrepets omfang indikerer at det ligger koordinering og organisering bak. Internasjonalt samarbeid og global målutvelgelse (etter Christchurch), er ikke utenkelig.

For oss i vesten er dette nok et angrep med identitetspolitisk brodd, hvor vi føler oss mer emosjonelt knyttet til ofrene gjennom deres kristne bakgrunn. Symbolikken i å ramme dem påskemorgenen, og få servert triste historier om vestlige ofre. Det er den «perfekte» muslimske terroren.

Buddhistiske aktivistgrupper, som Bodu Bala Sena, har fått utvikle sitt repertoar med angrep på kirker, og forsterket sine identitetspolitiske vyer mot muslimene. På samme måte har også internasjonale muslimske nettverk utviklet repertoarer for spektakulær terror, hvor man kan bruke lokal indignasjon blant muslimer til å rekruttere nye medlemmer, til en global agenda som virker vilkårlig i en lokal kontekst. Like vilkårlig virker høyreradikale riddere som tror på sine hellige ideer, og utvikler tradisjoner for militant borgervern.

Men gir det egentlig mening å snakke om buddhistisk vold, norske høyreekstremister og muslimsk terror?

Både ja og nei. Samtidig som slike merkelapper prøver å fange noen unikt med hvordan disse gruppene radikaliseres, drar de samtidig med seg hele grupper som medskyldige når vold og terror gjøres i gruppens navn. Identitetspolitikk handler nettopp om at man gjør seg til talsmann for en hel gruppe, for å fjerne nyansene som finnes.

Tamilske aktivister prøvde i nærmere 30 år med ikkevoldelige aksjoner, før de begikk terror. For Sri Lanka handler det ikke bare om antallet drepte, men hvordan det ryster et helt samfunn som nesten hadde begynt å puste normalt etter borgerkrigen. Nå kvesses klørne igjen.

Få samfunn har bedre kjennskap til identitetspolitiske konsekvenser enn Sri Lanka, hvor etniske, språklige og religiøse grupper står mot hverandre. Det er kanskje ikke dit vi vil, men er det der vi er på vei?