Jeg klarte ikke å si et ord

Jeg har aldri noen gang følt meg så patetisk før. Hvorfor sa jeg ingenting?

HVORFOR?: Jeg skammet meg over å ikke ha klart å si nei, og i tillegg følte jeg skyld. Det var jo jeg som hadde invitert han opp, skriver jente 19 år. Johannessen, Sara

Jente 19 År

Overgrep og voldtekt kan begynne med tillit og samtykke. Forestill deg at du sitter og ser film med en venn av motsatt kjønn som du har kjent lenge. Dere sitter tett inntil hverandre, enten i sengen eller på sofaen. Kanskje ser dere på en film som er litt romantisk. I slike situasjoner er det lett for at hormonene overtar og vennskapet ender opp med å bli litt mer enn bare et vennskap.

Jeg prøvde søke opp på nettet «overgrep som begynner med tillit», men det kom svært få nyttige artikler opp.

Les også

Ikke kvel ropet mitt, jeg vil leve

Jeg har selv opplevd en gang at en gutt ga meg muligheten til å svare på om dette var greit. Jeg husker at jeg synes det var veldig fint å få muligheten til å si ifra uten at det ble kleint eller dårlig stemning.

Dessverre er det få som spør om dette, og veldig mange gutter er påtrengende og klarer ikke tenke klart i slike situasjoner.

Jeg har opplevd noe som både i øyeblikket, men mest i etterkant, var veldig traumatisk. For meg var dette et overgrep.

Jeg hadde «snappet» med en gutt jeg kjenner, og i flere dager hadde han spurt om jeg ville komme på besøk. Jeg fikk stadig mer oppmerksomhet fra ham, og etter hvert falt jeg mer og mer for denne oppmerksomheten. «Bare kom opp til meg du, døren er alltid åpen», sa jeg en kveld.

Jeg mente det egentlig ikke, det var bare en liten flørt og ikke ment seriøst fra meg. Men det er jo ikke lett å lese om noe er kødd eller seriøst via internett. Den kvelden kom han opp til meg. Han spurte om han kunne komme inn. Jeg husker at jeg nølte litt før jeg svarte, jeg var skikkelig overrasket over at han dukket opp. Men jeg sa ja. Jeg turde ikke si noe annet fordi jeg hadde hintet om det, selv om det ikke var seriøst ment.

Sven Egil Omdal:

Les også

Russen, lensmannen og ansvaret for voldtekt

Han begynte å kle av seg og spurte om det var greit. Hva sier man da, liksom?

Jeg ante ikke hva annet enn ja jeg kunne ha sagt, så jeg sa ja. Jeg følte et skikkelig ubehag og jeg var egentlig ganske redd for hva som kom til å skje. Allerede da hadde jeg mest lyst til å skrike høyt å dytte han bort. Dette syntes jeg ikke var greit.

Jeg merket at han ønsket å kysse meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg bare gjorde som han ville og jeg kysset ham. Det var ikke noe romantisk med det, det var ikke noe kjekt, jeg følte meg skikkelig ynkelig og patetisk.

Så begynte han å ta på meg. Det var ikke greit i det hele tatt, men ikke et eneste ord slapp ut av munnen min. Jeg klarte ikke si noe.

Han stoppet ikke, og ble drøyere og drøyere. Ikke før lenge etterpå spurte han «Går det bra?». Da turde jeg ikke si noe annet enn et ynkelig stille «ja».

Jeg har aldri noen gang følt meg så patetisk før. Hvorfor sa jeg ingenting? Jeg visste at jeg ikke syntes dette var greit. Jeg følte på meg at dette var mer enn galt, og at jeg ikke ville i det hele tatt. Men jeg sa ingenting. Hvorfor sa jeg ingenting?

Jeg fikk ikke sove, og lå bare og ønsket at han skulle dra sin vei. Snakk om å føle seg fullstendig brukt.

Etter flere timer merket han at jeg ikke sov, da satt jeg oppreist i sengen. Han dro meg ned igjen og holdt meg fast og sa at jeg måtte prøve å sove. Etter hvert fikk jeg han endelig til å gå. Den natten gråt jeg som et lite barn, og følte meg fullstendig tom innvendig.

Norske kvinner sover ikke med ulåst dør. Hvorfor skal asylsøkere?

Les også

Et trygt rom

Dagen etterpå satt det igjen en vondt og ekkel følelse hos meg, som jeg fremdeles føler på: Jeg føler meg utsatt for et overgrep.

Jeg har hørt om flere slike situasjoner. Situasjoner hvor jentene ikke klarer å si nei, ikke klarer å si at dette er å gå for langt, at de ikke vil. Jeg sliter nå i etterkant og tenker på hva jeg burde gjort.

Jeg skammet meg over å ikke ha klart å si nei, og i tillegg følte jeg skyld. Jeg følte veldig på at dette var min feil. Det var jo jeg som hadde invitert han inn.

Jeg var heldig. Jeg gikk allerede til psykolog og jeg kjente at jeg ikke ville bære på dette alene. Psykologen sa til meg at jeg måtte snakke om det, og det gjorde jeg. Jeg snakket med venninner, med helsesøster, med rådgiver.

Snakkingen gjorde godt. Jeg føler enda på ubehag de gangene jeg er i nærheten av ham. Men etter at alle har fortalt at det ikke er min skyld og at jeg ikke har grunn til å føle meg skitten, går det lettere og lettere for hver gang jeg ser ham.

Noen ting er likevel forandret for alltid. Jeg kommer ikke til å stole på gutter en god stund fremover, og når gutter kommer for nær meg eller tar på meg blir jeg redd. Men dette er noe jeg kommer til å klare å leve med.

Jeg er mye mer forsiktig, men også mer selvsikker etter dette.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg