Islam og den farlige naiviteten

Hege Storhaug: Medina-islam er enda farligere enn nazismen.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Dialog, toleranse, forståelse, kulturmøter, respekt og gjensidighet. Slike hyggelige fraser så vi på trykk i Bergens Tidende to dager før terroren i Brussel 22. mars. Ikke underlig lønnes kronikkens avsender, Yvonne Wang, av Kirkens dialogsenter. Naiviteten og kunnskapsmangelen fremstår som himmelropende overfor den form for islam som har makt og som ideologisk truer vår sivilisasjon.

Hvem har rett til å definere hva islam er, spør Wang og peker på «kulturmøtene som eksisterer både innenfor akademisk forskning og konkret dialogarbeid». Ja, hva har akademikere som Wang lært oss om islam gjennom årene? Hva har dialogen med imamer og dets like båret av frukter?

I boken «Islam. Den 11. landeplage» har jeg ikke definert hva islam er. Islam mener jeg den enkelte troende selv skal få definere. Boken er derimot et varsel om hvilken form for islam som har fått makten i sentrale sunni— og sjia-moskeer og bevegelser.

Les også:

Les også

Når kalifatet rakner

Dette er den islam som vokste frem etter at Muhammed som mislykket forkynner av en ny monoteistisk religion i Mekka måtte forlate byen og dro til Medina i år 622. I Medina løftet han sverdet og ble krigsherre, politisk og juridisk leder. Muhammed, som ifølge islams tekster er det mest perfekte mennesket som noensinne har levd, islamiserte den arabiske halvøyen på alle tenkelige samfunnsnivå. Det er denne islam som salafistene, jihadistene og Det muslimske brorskapet har som ideal enten de støtter terror som middel eller ikke.

Det gjennomdokumenterte budskapet i boken er således dette: Vi står overfor en ny totalitær ideologi, og denne ideologien er voksende. Nettopp dette faktumet bekymrer ikke minst de frihetsorienterte muslimene – våre venner som jeg kaller Mekka-muslimene – som gjerne er de første de totalitære kreftene går etter, som kvinner som ikke bruker hijab, som menn som ikke oppsøker moskeen men dyrker sin spiritualitet i sitt private rom.

Medina-islam plasserer seg i samme fargenyanse som nasjonalsosialismen. Dette fordi målet er en voldelig (barbariske straffemetoder), totalitær, jødehatende og patriarkalsk stat. Felles er avskyen for annerledes tenkende, liberale friheter, demokrati og modernitet. Både Medina-islam og nazismen har en fører— og dødskult.

Staten/stammen eier enkeltindividet og beskriver levereglene i detalj. Begge ideologiene krever større lebensraum . Desidert mest ekstrem her er Medina-islam med kalifat-tankegangen – hele verden under samme fane som det svarte og hvite flagget til Den islamske staten (IS). I rollen som «undermennesker» plasserte Hitler først og fremst jødene, mens Medina-islam plasserer både jødene og alle ikke-muslimer (inkludert Mekka-muslimene) i kategorien kafir/vantro.

Yvonne Wang:

Les også

Islam er ikke en fiende

Men Medina-islam er enda farligere enn nazismen, som islamforsker og flyktning fra Khomeini-regimet, nå danske Mehdi Mozaffari, sier det. Hitler begrunnet sine standpunkt ut fra verdslige resonnementer. Medina-islam resonnerer ikke. Plikten er blind lojalitet til Allah, sier Mozaffari.

Forstår Wang hvilke krefter hennes dialog står overfor? Neppe. Wang stiller seg antakelig ufrivillig i samme kategori som våre politiske ledere, påpekt av tidligere britiske statsråd George Walden. Walden sier at politikerne ikke våger å snakke sant om Medina-islams 1 400 år gamle problem med toleranse, frihet og kritisk fornuft, før de vet at de er ferdige i politikken.

Han fortsetter slik:

«Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.»

Eirin Eikefjord:

Les også

Mørkets hjerte

Min erfaring er at folk flest har skjønt at den islam som er i kamp med frihetsverdiene våre, som likestilling, religiøs frihet (ikke minst rette til å velge bort religion) og ytringsfrihet, har vokst betydelig i Norge og Europa. Og folk er derfor med rette bekymret for fremtiden. Folk generelt er verken farget av «stereotypier eller fordommer», for å låne Wangs uttrykk.

Verken kirken eller politikernes søte musikk og forsøk på å korsfeste fakta og sannhet gir gjenklang i folket lenger. Det er derfor islamboken min har blitt en historisk bestselger.