For bare et par år siden sa ikke ordene universell utforming meg så mye Jeg tok det for gitt at jeg kunne gå der jeg ville, og at verden lå åpen for meg.

Synnøve Jordheim Ullestad

Nå sitter jeg i rullestol, og ordene har fått en helt annen betydning. En ting er at jeg ikke mer kan besøke min venninne Ingjerd, for jeg klarer ikke trappene opp til huset hennes. Det er trist, men får ikke andre konsekvenser enn at vi finner andre steder å møtes. Verre var det å ikke komme meg inn i yndlingsbutikken min, da vi i sommer besøkte bokbyen i Fjærland. Å plutselig skjønne at verden ikke lenger var åpen, at det var steder jeg faktisk ikke kunne komme til, var en dramatisk erkjennelse. Og da vi senere bestilte handikaprom på et hotell og fikk et rom med høye dørterskler og dusj i badekar, greide vi å se det komiske i situasjonen. Så vidt.

«Jeg hadde gitt alt jeg eier for at min datter skulle kunne få gå, løpe, hinke og danse fra bilen», skriver en mor:

Siden er det blitt en vane å tenke atkomst, og spørre hvordan jeg kan komme dit jeg vil. Som regel finnes det løsninger. Om man må bruke tid på å komme opp i andre etasje på Platekompaniet (må hente betjening, bli tatt med ut og rundt hjørnet inn en annen inngang hvor det er heis, og bli låst inn i butikken. Samme prosedyre når man skal ut), så går det i alle fall. Men universell utforming handler om mer enn det. Det som fungerer for deg som funksjonsfrisk, skal også kunne fungere for meg. Og omvendt. Spesielle løsninger for en gruppe mennesker skulle være unødvendig.

Nå bor jeg i Åsane. Kjøpesenterland. En gang ville vi gå/rulle fra Åsane senter til Horisont. Vi sto på parkeringsplassen til Horisont og så mot inngangen, så fint og ryddig og organisert. Men hvordan skulle vi komme oss dit? Plassen var fint rammet inn med kanter som vi måtte komme oss over, og etterpå måtte vi ned en bakke hvor det gikk en sti. Heldigvis var der en usedvanlig hyggelig og hjelpsom parkeringsvakt, og ved felles anstrengelser kom vi oss over og dit vi skulle.

Det går jo, men er det i 2016 virkelig det en forstår med universell utforming?

Nå har jeg vært i kontakt med Horisont, og jeg møter stor velvilje og gode intensjoner. Jeg er sikker på at der blir bra ute. Jeg skriver jo ikke dette for å henge ut noen. Bare uttrykke noe av den fortvilelsen og det sinnet jeg iblant kan kjenne på når jeg holdes utenfor, fordi jeg sitter i rullestol. Det blir så veldig tydelig at jeg er annerledes. Jeg skjønner at det er godt ment når jeg henvises til en annen inngang, men det er i grunnen bare sårt. Jeg kan ikke lenger gå, og mye er endret. Endringene har funnet sted utenpå, og på innsiden er omstillingen til den nye hverdagen vanskelig.