Arbeiderpartiet i Bergen går inn for avkriminalisering av narkotika og viser til erfaringer fra Portugal. Bakgrunnen nevnes ikke: Portugal utviklet etter diktaturets fall i 1974 et heroinproblem av apokalyptiske dimensjoner. 100.000 mennesker var heroinavhengige, kunne arkitekten bak Portugal-modellen, João Goulão, fortelle meg for et par år siden. Over én prosent av befolkningen.

Og den sentrale utfordringen var at de narkotikaavhengige i landet ikke turte å ta kontakt med helsevesenet for behandling. Situasjonen i Norge er som vi vet noe annerledes.

Lav utbredelse

Goulão fortalte at han hadde vært klar i sin anbefaling til en delegasjon fra Mexico: Avkriminalisering var ikke å anbefale — med mindre det ble ledsaget av en tung opprusting av forebygging, behandling og rehabilitering.Som er den egentlige, men akk så kjedelige, essensen i den portugisiske modellen.

Norge har blant de vestlige lands laveste utbredelse både av bruk og utprøving av narkotika

Så hvorfor bevilges ikke de midler som trengs til dette i Norge?

Norge har blant de vestlige lands laveste utbredelse både av bruk og utprøving av narkotika. Imidlertid viser en SIRUS-undersøkelse at syv prosent av unge voksne i Oslo ville prøvd et stoff som kokain hvis det ikke var fare for å bli arrestert. Hvor mange av disse ville fortsatt å bruke det? Og hvor mange ville i neste omgang ønske å prøve? Avkriminalisering fører selvsagt til økt utbredelse av partydop, slik man også ser av erfaringene både fra Portugal og Spania.

Ukjente konsekvenser

Konsekvensene for det norske samfunnet vil være ukjente. Men slikt sjansespill med folkehelsen har tradisjonelt ikke vært mulig politikk i landet. Konsekvensene for produksjons- og transittlandene kjenner vi imidlertid godt. Med avkriminalisering har mafiaen fortsatt full kontroll, men da over et enda større marked. Den humanitære katastrofen kokaintrafikken forårsaker i mange utviklingsland, vil ytterligere forverres.