Bergen er min by

Når jeg tenker på min første jobb i Bergen, så vet jeg at jeg ikke kunne blitt bergenser uten den.

Den polske aksenten er der fortsatt, men det gjør ikke noe. For Bergen er min by, skriver Monika Dentale. Privat

Monika Dentale
Masterstudent i barnehagekunnskap

Jeg ser på meg selv som en bergenser, selv om jeg ikke har bodd her i 13 generasjoner og ikke bor ved siden av Fløyen. Jeg er kanskje en «stril», jeg er kanskje en innflytter som har bodd her i kun ni år, men jeg er også en bergenser. Noe av det viktigste jeg har lært i livet er at det går an å være flere ting samtidig.

Jeg er polsk, men det å være polsk er bare en del av meg. Jeg er også norsk, til tross for at jeg føler meg mer som en bergenser enn en nordmann (hvem vet.. hvis jeg hadde vært litt bedre i nynorsk så kunne jeg kanskje kvalifisert til et Vestlandskborgerskap?).

Jeg kan ikke skrive om regn slik Gunnar Staalesen eller Frode Grytten kan, jeg orker knapt å gå på tur når det pøsregner. Men jeg har en forkjærlighet til denne byen. Det er tross alt den reneste byen i Europa. Den blir vasket omtrent hver dag. Når solen skinner, så spør de små nysgjerrige bergenserne, hva er det gullet der oppe.

Etter en dag uten regn begynner barnehagebarna å kjede seg. For hva skal de leke med når det ikke er noe vann der ute? Og alle de mer erfarne bergensere begynner å klage når det blir tre dager uten regn på lag. Det er jo økt fare for brann, og man holder på å bli blind av solen. Og alle vet at det snart kommer regn igjen, så det er viktig å ikke vende seg det fine været når man bor i Bergen. Men bergensere er positive folk. For de vet at solen alltid er der selv om den er på andre siden av skyene for det meste.

Les også

Som å komme til Latin-Amerika

Det første året jeg bodde i Bergen, så trodde jeg at det bodde veldig få mennesker her. Helt til den første nasjonaldagen. Da innså jeg at det var utrolig mange som bodde her. Jeg husker min aller første 17. mai i 2009. Jeg mener å huske at det var sol. Jeg så menneskene i ulike bunader og festdrakter strømme ned til byen. Jeg ble med. Jeg har aldri før vært med på noe slikt. I Polen feiret jeg ikke nasjonaldagen på denne måten. Der er det nasjonalister som stiller opp hvert år. Vanlige folk drar ut på hytte eller har grillfest. Men her i Bergen er det en stor folkefest. Et vakkert eventyr hvor alle kan føle seg like mye velkommen.

I en veldig lang periode var Bergen for meg Laksevåg. Det er der jeg traff de første menneskene. Bygninger er jeg ikke så opptatt av, det er ikke Bryggen som gjør Bergen unik, men alle de menneskene som bor her.

Jeg var bare en «lykkejeger». Jeg reiste bare fordi jeg hadde besøk av noen truende nynazister og følte meg utrygg i mitt hjemland. Jeg reiste fordi jeg ble fortalt at her i Bergen ville det blitt tatt på alvor. Jeg reiste på jakt etter lykke. Jeg reiste og jeg så mennesker med alle hudfarger som bodde sammen i en by. Jeg hadde ingen rettigheter i Norge, ikke før jeg fikk opparbeidet dem.

Les også

Mitt første møte med Bergen

Når jeg tenker på min første jobb i Bergen, så vet jeg at jeg ikke kunne blitt bergenser uten den. Det at jeg fikk muligheten til jobb på Rema 1000 på Laksevåg Senter var det beste norskkurset jeg kunne tenke meg. Jeg minnes alle de flotte kundene med den gode tålmodigheten de hadde. Og glede når jeg kunne fortelle ungdommer på handletur at kålrot og kålrabi er helt sikkert det samme. Og når en av kundene så lurt på meg og sa «men du er ikke fra Bergen vel?».

Den polske aksenten er der fortsatt, men det gjør ikke noe. For Bergen er min by. Med regn, DNS, Hovedbiblioteket, Litteraturhuset og ubåtbunkeren på Laksevåg og Varg Veum og Nordnes, Fløyen og Skansemyren og Ulriken. Og hva er det som gjør deg til en bergenser?

Er du født i et annet land og bor i Bergen? Send oss din historie om ditt første møte med Bergen! Skriv til debatt@bt.no

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg