Spiseforstyrrelser er mer enn vekt og utseende

Hvis vi fortsetter å diskutere den magre stråmannen, går de viktige temaene klar av debatt.

LØFTE DEBATTEN: Skal vi få til endringer på mer enn et kosmetisk nivå, må vi løfte debatten forbi vekt og utseende, skriver Ingeborg Senneset.

Cappelen Damm
  • Ingeborg Senneset
    Journalist, forfatter, tidligere psykiatrisk pasient og utdannet sykepleier

I et innlegg i Bergens Tidende lørdag spør skribent Johanne Magnus om medienes tabloide lanseringer forhindrer reell innsikt i den komplekse sykdommen spiseforstyrrelser.

«Anorektikere flest er ikke sylslanke og er ikke enere. Media skaper en myte om anoreksi, tynnhet og suksess på en uheldig måte. Ingeborg Senneset, sammen med hyllesten av boken, er i alle kanaler og styrker denne myten», skriver Magnus.

Svaret på spørsmålet til Magnus er ja. Selvsagt ville en tabloid lanseringsrekke være til skade for saken. Men er det slik debatten har vært? Myten Magnus beskriver, er helt korrekt. Men er det å styrke den jeg har gjort? I så fall har jeg feilet stygt i mitt prosjekt – som er det motsatte.

Jeg er glad Magnus vil hive seg på debatten, men dette blir en stråmann. Det hun kritiserer skjer. Det vet jeg – for det er det samme som jeg, og flere, har kritisert i årevis. Inkludert i lanseringsprosessen av boken min, for eksempel i A-magasinet:

«Selv om anoreksi kan være en livstruende sykdom, avskriver mange det som et ungpikefenomen. Noe som handler om slanking.

– Jeg får fortsatt kommentarer fra folk som ønsker seg «litt» anoreksi. Det er oppegående folk. Men anoreksi er en like fornuftig slankekur som kreft, mener Senneset.»

Det frister å spørre om Magnus har lest boken, eller sett TV2-innslaget om den, om hun har fulgt noen av de mange sakene jeg legger ut på Facebook-siden til boken? Senest en svært god kommentar av Linnéa Myhre i Morgenbladet, som problematiserer vektskylappene – og presist skriver at «overspisingslidelser kan være like alvorlige som sine søsterlidelser».

I mange av Facebook-postene mine understreker jeg at utseendet mitt er et dårlig eksempel på spiseforstyrrelser, fordi de færreste er tynne. Det er innsikten i et sykt sinn som er det nyttige. Av de jeg ikke har kunnet påvirke direkte, som Silje Stavrums kommentar i BT, Aftenpostens eller Adresseavisens anmeldelse, har jeg inntrykk av at skribenter og anmeldere tar essensen av problemet, ikke utseendet.

Magnus’ innlegg er mediekritisk, og i dette tilfellet er jeg hovedsakelig case. Om Magnus har konkret kritikk til de ulike mediene, får de svare for sine redaksjonelle vurderinger. Personlig mener jeg casene, spesielt de av oss som også har journalistisk erfaring, ikke er uten ansvar, og kan og bør være med å påvirke sakene og vinklingene, i den grad det går. Jeg har erfaring med begge deler, og har reagert svært tydelig (vi snakker caps lock) i sitatsjekker hvor jeg mener det Magnus omtaler som tabloid dekning har tatt overhånd. Noen ganger er det blitt hørt, andre ikke.

Viktigst har vært å forsøke å få frem det som betyr noe i første runde, og holde tilbake informasjon jeg har vurdert som unyttig eller potensielt skadelig.

Siden jeg gikk offentlig i 2009, har jeg ikke – og kommer heller ikke til – én eneste gang opplyst hva min laveste vekt var. Jeg har heller aldri publisert eller latt andre publisere bilder av hvordan jeg så ut. Det av to hovedgrunner: Først og fremst for å verne om syke og sårbare. Dernest for å unngå å bygge opp under myten om den tynne spiseforstyrrede.

I en kommentar i Aftenposten i 2014 skrev jeg at det er «flere aspekter som ofte går under radaren når overvekt omtales. Som for eksempel at overvekt henger sammen med inntekt. Tall fra Helsedepartementet (2013) viste at barn fra ressurssvake familier har nærmere dobbelt så stor risiko for å bli overvektige som barn fra rike familier. Er det den ressurssvake familiens ansvar å slutte å være ressurssvak slik at risikoen for overvekt reduseres?»

Ting er blitt noe bedre siden kommentaren ble skrevet, blant annet etter gjentatt intern og ekstern kritikk mot mediers bruk av myteoppbyggende illustrasjonsfoto, og flere reportasjer og debatter.

Likevel har jeg, som i 2014, inntrykk av at budskapet som rettes mot overvektige, fortsatt er hardt – kanskje særlig fra dem selv. Etter intervjuer og foredrag, hvor jeg tar opp nettopp dette og sier så tydelig som mulig at jeg eller andre undervektige på ingen som helst måte rangerer høyere enn de som tilfeldigvis har andre symptomer, kommer alltid meldingene fra de som har følt seg underlegne. De som har følt seg som mislykkede spiseforstyrrede. Som takker, for at skammen deres blir løftet, om ikke mye, så litt av skuldrene deres.

For det er dét skam gjør. Overvektige bærer ikke bare en tung kropp, men også en ekstra tung bør i form av skam. Gjengangere under mine innleggelser – jeg har tre år som inneliggende pasient bak meg – var: «Jeg er jo ikke så syk», «Jeg står jo ikke akkurat i fare for å dø», «Jeg er så svak», og «Jeg er ikke ekte spiseforstyrret».

Når vi tar i betraktning at rundt regnet 9 av 10 med spiseforstyrrelser er normal- eller overvektige, og at helsefare er høyst til stede uansett i hvilken av de ulike kategoriene personen har havnet i, faller oppfatningene på sin egen urimelighet. Men det gjør like vondt for den som sitter med følelsen. Dette er verdt å gjenta: En doktoravhandling fra sykepleier og forsker Ingrid Ruud Knutsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (2012) viste at i medisinen blir en overvektig kropp sett på som unormal, og det stilles krav om at individet bør endre kroppen sin. Skammen over den store kroppen bidrar til at mange overvektige isolerer seg.

Deltakerne i Ruud Knutsens studie beskrev at de ble behandlet på en helt annen måte etter de gikk ned i vekt, og de opplevde for eksempel å bli hilst på av mennesker som før hadde oversett dem.

Spørsmålet vi bør stille oss, er om det er slik at undervektige oppfattes som verdige mottakere av støtte og omsorg fra omgivelsene, mens overvektige skal ordne opp i sin egen situasjon. Må folk være små for at vektproblemet deres skal bli sett stort på?

Johanne Magnus skriver at hun mener at den typiske tabloidiseringen som også blir benyttet ved lanseringen av min bok er uheldig. Jeg savner konkrete eksempler, ut over coveret på boken. Når det blir det eneste – når forsiden betyr mer enn de flere hundre sidene bak omslaget, mer enn flere år med kommentarer, blogginnlegg, intervjuer, debatter, foredrag og samtaler – ja, da faller Magnus i den fellen hun selv kritiserer, hvor vekt og utseende trumfer innhold.

Hvis vi fortsetter å diskutere stråmannen, går de viktige temaene klar av debatt. Som eldre med spiseforstyrrelser. Som at selvskading, ulike spiseforstyrrelser og rusavhengighet tross sine likheter møtes skammelig ulikt (=Oslo mai 2017). Som menn og spiseforstyrrelser. Som selvmordsfare. Som tyngre psykiske lidelser, som havner i skyggen. Som helseøkonomiske og politiske spørsmål.

Fartein Horgar stiller i sin anmeldelse i Adressa spørsmålet vi burde konsentrere oss om, reagere på, og stille ansvarlige til veggs på:

«Bokens siste del skildrer oppholdet ved Spesialpost 4, Østmarka sykehus. Her fikk hun endelig den hjelpen som trengtes for selv å få til å løfte seg etter håret. Avdelingen, som hadde spesialkompetanse på nettopp anoreksi, er nå nedlagt. Østmarka Sykehus’ Spesialpost 3 ble med et nødskrik reddet fra samme skjebne. Hva er det byråkratene tenker på?».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg