Bergen sjarmerte meg, jeg ble litt forelsket

Den forelskelsen slapp aldri taket om meg.

ÖPPNA LANDSKAP: Fem timers venting i Bergen på flyet hjem skulle forandre mye i livet mitt, skriver Jenny Sundqvist. Hun er ofte på Byfjellene. der hun kommer fra, er skogen høy. Privat

Debattinnlegg

Jenny Sundqvist
Født i Sverige

Det var storslått. Det var det jeg tenkte da jeg var på Fløyen for første gang og så ut over Bergen. For en svenske fra Dalarna er et slikt syn ikke hverdagskost. Der jeg kommer fra, er skogen høy, innsjøene dype og små falurøde hus med hvite gavler skaper små bygder i landskapet. Det eneste folk kjente til fra mitt hjemmeområde, var den røde Dalahesten. Det var godt nok for meg.

Hele den sommeren hadde jeg jobbet i Solund, på en liten øy i ytre Sogn og Fjordane. Jeg var nettopp ferdig med videregående, og som mange andre svensker i Norge begynte jeg karrieren som servitør. Uten tidligere erfaring, men med masse motivasjon hoppet jeg rett i det. Breiflabb og lammecarret ble en dag av hverdagen. Det tok to uker, så skjønte jeg til og med den grove dialekten til sogningene som bodd lengst ytterst på øyen.

Les også

Ny i Bergen: Som å komme til Latin-Amerika

August kom brått, og det var på tide å dra hjem til Sverige igjen. Jeg tok båten fra Sogn til Bergen, og med fem timer før flyet gikk fra Flesland, fikk jeg meg en spasertur som skulle forandre mye av livet mitt.

Det var mitt første møte med Bergen. Fra mylderet på Fisketorget tok jeg meg ut på Nordnes, inn i smauene ovenfor Fløibanen og en liten kaffepause i Botanisk hage på Nygårdshøyden. En storby uten høyblokk, bare små koselige hus overalt. Folk rundt meg var høylytte, men veldig høflige. De avspeilet den fargeglade byen. Umiddelbart følte jeg at denne byen hadde mye å by på, og jeg ville se mest mulig.

Ikke en ledig stol var det på uteserveringen på Bryggen. Folk koste seg sånn. Og for første gang skjønte jeg hva som mentes med god stemning i Bergen.

Les også

Ny i Bergen: Jeg kommer ikke inn i varmen

Fem timer gikk fort, og jeg tok flyet hjem igjen. Men jeg satt igjen med en følelse. Bergen hadde under den korte tiden greid å sjarmere meg såpass, at jeg nok var litt forelsket.

Den forelskelsen slapp aldri taket om meg. Hadde det ikke vært for at det var sol den ene sensommerdagen i august, ville jeg kanskje aldri kommet tilbake senere det året. Nå har jeg vært her i seks år.

Og nei, det var ingen som fortalte meg om at solskinnsdagene var relativt sjeldne på Vestlandet. Men jeg angrer ikke et sekund. Det beste er fortsatt når solen titter frem og bergenserne rykker smilende ut og inntar byen. God stemning, og jeg er med.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg