Terningkast seks

Om du vil være den perfekte nybakte mor, bør du helst ikke bli gravid.

Heidi Bøhagen
Mor og blogger som Den ambivalente mor

– Unnskyld meg. Unnskyld?

— Ja?

— Hvor gammel er babyen din?

— Litt over to måneder.

Jeg sto og dinglet på bussen, én arm over hodet og den andre på barnevognen da den striglede kvinnen oppnådde kontakt ved å vinke med hånden foran ansiktet mitt.

— Du, da må jeg bare få lov til å gi deg et kompliment.

— Eh. Ok.

— Du ser utrolig flott og slank ut til å ha en så liten baby. Det skal du vite.

— Eh. Takk.

Hun nikket og smilte fornøyd før hun gikk av på neste stoppested. Jeg stirret i gulvet og kjente kinnene ta fyr. Ved siden av meg sto en annen kvinne med barnevogn og dinglet. Hennes baby var på alder med min…

Å få kroppen vurdert i det brede og det lange opp mot et tilnærmet umulig ideal er ikke en ukjent erfaring for de fleste kvinner. Den strengeste kritikeren er ofte oss selv. Men den gravide og post-gravide kroppen er en egen sjanger som påberoper en særlig oppmerksomhet. Og det er ikke så vanskelig å forstå.

I løpet av kort tid gjennomgår kvinnekroppen en enorm endring som ikke ligner noe annet. Innsiden ommøbleres, og tyngdepunktet skiftes. Man gror tross alt et helt nytt menneske inni seg. Det er dramatisk. Det er uforståelig. Og kvinnen må forholde seg til både sin egen metamorfose, og en stadig vurdering av denne fra omverden.

Enten du har barn i magen eller en liten baby, vil folk hilse deg med en liten anmeldelse av kroppen din.

— Seks måneder? Jeg kan jo knapt se at du har mage overhode (god anmeldelse)

— Skal du ha tvillinger? (dårlig anmeldelse)

— Oi, nå ser du kjempegravid ut! (dårlig anmeldelse).

— Er du gravid?!? (terningkast seks!).

CATWALK: Jeg føler jeg triller rundt på en catwalk hver eneste dag. Enten du har barn i magen eller en liten baby, vil folk hilse deg med en liten anmeldelse av kroppen din, skriver Heidi Bøhagen. FOTO: ELIAS DAHLEN Elias Dahlen

Som det kanskje fremgår, er tidens ideal at kroppen skal endres så lite som mulig. Den perfekte gravide er den ikke-gravide (Dette er visstnok ikke et helt nytt fenomen. I eldre bondesamfunn skulle konen helst bare dukke opp med en ny baby, uten at noen hadde ant hva som var i vente. Men da hadde de altså en STAKK til å hjelpe seg med, men antakelig ikke lovpålagt tilrettelegging av arbeid og permisjon). Den post-gravide kvinnen møter lignende krav. Babyen skal forlate morskroppen som en mini-Houdini, uten å etterlate det minste spor.

— Jeg ser du har igjen for å ha trent så mye (god anmeldelse).

— Nå ser det tungt ut! (dårlig anmeldelse).

— Jeg synes du var mager like etter fødselen, nå ser du mye sunnere ut (dårlig anmeldelse).

— Gud, man kan jo ikke se at du nettopp har født! (full pott!).

Kritikerne vil ofte etterspørre babyens alder for å ta det med i vurderingen, så man må pugge antall uker, og gjerne runde ned fremfor opp. Er babyen stor for alderen, kan det gjerne presiseres.

Høres jeg ironisk og distansert ut? Vel, det verste med å plutselig befinne seg i gravid-versjonen av Jan Thomas-spalten, er å oppdage at jeg overhodet ikke er hevet over det. Jeg føler jeg triller rundt på en catwalk hver eneste dag. Når jeg får komplimenter for å ikke se gravid ut, eller ikke bære spor av en graviditet, blir jeg brydd og en smule provosert, men mest av alt blir jeg glad. Også lurer et lite ubehag i mellomgulvet på hvor denne gleden stammer fra.

Jeg har ikke tenkt mine mistanker fullt ut, antakelig fordi jeg da må skrinlegge gleden jeg kjenner. Jeg tror nemlig denne oppvurderingen av den ikke-gravide gravide bare er et nytt uttrykk for en kvinneforakt og undergraving av den utrolige jobben kvinnekroppen har gjort siden tidenes morgen, en helt unik kvinnelig erfaring. Det kan jeg på ingen måte stå inne for. Og likevel deltar jeg. Hvorfor vil vi oss selv så vondt?

Innlegget ble først publisert på bloggen denambivalentemor

svp://103621
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg