Hvis det var din mor

Ville du lyttet hvis det var ditt hjemsted som var dømt til døden, Jan Tore Sanner?

KOMMUNESAMMENSLÅING: Det finnes mennesker som faktisk ønsker å bo akkurat der, i det distriktsområdet, og som trenger helt grunnleggende ting – helse, skole, butikk, arbeid og en god vei å kjøre på, skriver Ragnhild Ihle. Scanpix

Debattinnlegg

Ragnhild Ihle
Bergen

Tenk deg følgende, Jan Tore Sanner: Du har vokst opp på et lite sted på Vestlandet, gjerne i Sogn og Fjordane. Du reiste hjemmefra i tyveårene, begynte å studere i Oslo. Senere fikk du jobb, stiftet familie og ble boende. Tilbake i lokalsamfunnet i Sogn har du en bror og en gammel mor på 87 år.

Din bror tok yrkesfaglig utdanning, gjorde det bra og ble leder for hjørnestensbedriften i bygden. Han har i alle år hjulpet og tatt seg av din mor. I løpet av de senere årene har din brors bedrift gått dårligere – den tilhører et større konsern, og etter år med manglende subsidier og dårlige markeder legges den ned. Han blir arbeidsledig, deprimert, og får store helseproblemer. Han er oppgitt, både over egen og mors situasjon. Når dere snakker sammen på telefonen, forteller han at hjemmehjelpstilbudet til mor er blitt dårligere. Ofte er det han som selv må stelle henne.

Les også

Der ingen burde bu

Han forteller også at det regionale sykehuset der han pleide kjøre din mor både for jevnlig dialyse og for oppfølging av hjerteproblemer, nå er lagt ned. Det betyr at når hun skal følges opp, må han kjøre til et sykehus ca. to timer unna. Veien dit går over en større fjellovergang, der det gjentatte ganger hver vinter kan gå ras. En gang ble de stående fast da raset gikk. Da han endelig kom frem, var din mor så syk at de nesten ikke klarte å redde henne.

En dag fant han henne på gulvet hjemme, brutalt forslått. Hun var blitt ranet i sitt eget hjem. Lensmannskontoret som nå var flyttet inn til samme tettsted der sykehuset ligger, var opptatt med en trafikkulykke. De kom etter tre timer.

Da du var hjemme på sommerferie sist, sa du at du kunne skaffe din mor omsorgsbolig eller sykehjemsplass i Oslo. Du har god råd, du kan betale for det. Men du fikk ikke noe klart svar og ba henne tenke over det. En dag du kommer hjem, finner du en konvolutt i postkassen med snirklete gammeldame-håndskrift. Din mor har skrevet et brev til deg. Hun skriver at hun ikke kan ta imot tilbudet om å flytte til Oslo. At hun hører til blant fjord og fjell. At hun må puste inn den friske luften for å føle at hun lever. Hun skriver også at livet i bygden er borte. Ingen butikk. Ikke noe postkontor. Ingen bank. Ingen folk som skynder seg frem og tilbake til jobb. Hun forteller også hvor syk hun har vært, og hvor engstelig hun er blitt når det er så langt til lege.

Ville du ikke lyttet til din mor i denne situasjonen, Jan Tore Sanner? Ville du ikke ha ønsket for henne god helse, tilhørighet, livskvalitet og god helsehjelp? Kanskje du ville ha lyttet til henne fordi hun var din mor? Fordi det var ditt hjemsted som var dømt til døden. Fordi det berører folk du kjenner og har vokst opp med.

Fordi du er berørt, ville du kanskje tenke at det er andre muligheter. At det finnes mennesker som faktisk ønsker å bo akkurat der, og som trenger helt grunnleggende ting – helse, skole, butikk, arbeid og en god vei å kjøre på. Og da ville du kanskje tenkt at du ville hjelpe dem til akkurat det. Og din mor ville blitt glad. Veldig glad.

  • Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg