Livet etter mobbingen

Det vil alltid være en stemme i bakhodet mitt som forteller meg hvor stygg jeg er, og hvor lite vennene mine har egentlig lyst å være med meg.

NYTT LIV: Nå fire år etter mobbingen har jeg begynt å studere, jeg har flyttet for meg selv, og jeg har mer venner enn jeg noen gang trodde var mulig, skriver Anne Jåstad. Privat

Debattinnlegg

Anne Jåstad
Stavanger

I lyset av all åpenheten om mobbing, har jeg innsett at det er få som forteller om livet etter. Det er mange som forteller om hva de opplevde og hva de følte da det var på sitt verste, men det er få som forteller om hvordan de kom videre i livet. Hvordan de kom seg forbi mobbingen.

Jeg var en av de mange ofrene for mobbing. Ja, jeg velger å bruke ordet offer. Det er fordi jeg aldri valgte å bli mobbet, jeg valgte aldri å bli tråkket ned både psykisk og fysisk. Det var et valg noen andre - mobberne- tok for meg.

Men jeg ønsker ikke å ha fokus på selve mobbingen. Ikke fordi jeg er feig, men fordi jeg har gått videre i livet mitt. Jeg har tilgitt meg selv og dem som mobbet meg. Det jeg ønsker, er å hjelpe dem som ønsker å gå videre, uansett hvor vanskelig det kan virke.

Les også

Vondt å se på utestengingen

Jeg vet av erfaring at det kreves mye av både meg og dem rundt meg for å kunne klare det - å legge smertene bak seg, men ta med seg erfaringene videre. Det er det jeg ønsker for alle som har blitt utsatt for det samme som meg.

Dersom du er offer for mobbing, og du leser dette nå og tenker at det er lett for meg å sitte her og skrive om det å gå videre når jeg ikke har noen anelse om hva du går eller har gått gjennom, så må jeg si meg enig - til en viss grad. Det er sant at jeg ikke vet hva du har opplevd i livet ditt. Men jeg vet hvordan det er å gå gjennom noe som ødelegger deg så mye, at du begynner å revurdere ønsket om å leve.

Les også

Bønn til en ungdomsskolelærer

Det fire år siden jeg sist opplevde ubehageligheter, og det sitter fortsatt i meg som et arr i tankene mine. Det vil alltid være noe i bakhodet mitt som forteller meg hvor dårlig eller stygg jeg er, hvor lite egentlig vennene mine har lyst å være med meg, eller hvor mange som bare later som de er venner med meg.

Men det er nå jeg står med makten. Det er nå jeg tar valget om jeg vil høre på stemmene og la mobberne vinne, eller om jeg vil komme meg videre og ignorere dem. Jeg har bestemt meg for å ikke la disse menneskene ødelegge mer i livet mitt, jeg har bestemt meg for at det er nå jeg skal ta kontrollen over mitt eget liv. Og det kan du også, det kan alle egentlig.

Så nå sitter jeg her fire år etter, jeg har begynt å studere, jeg har flyttet for meg selv, og jeg har mer venner enn jeg noen gang trodde var mulig. Og tanken på at jeg for fire år siden ikke engang trodde jeg kom til å fullføre videregående, virker så fremmed.

Les også

Vi har ingen flere å miste

Det jeg ønsker å få frem, er at med mye hard jobbing psykisk og fysisk, kan man komme videre i livet. Jeg sier ikke at det blir lett, eller at du plutselig en dag våkner og er lykkelig. Jeg sier at det vil ta tid, tårer og energi, men etter en stund vil du begynne å merke de små fremskrittene. Og de små forskjellene vil utvikle seg til større fremskritt med tid.

Jeg vet også at du kommer til å klare det. Fordi jeg vet du er god nok.

Jeg vet du er sterk nok.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg