Snakker du som en østlending, blir du aldri bergenser

Det kan være sårt å bli møtt som en innflytter – en østlending – et sted man har bodd nesten hele livet.

DE ANDRE: Så lenge andre regner deg som en østlending, representerer du i praksis mer «de andre» enn «oss» bergenserne, skriver Ann-Kristin Molde. Foto: Rune Nielsen

  • Ann-Kristin Molde
    Universitetslektor, Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, UiB
Publisert:

Tenk deg at du er ungdom og har bodd i Bergen siden du var liten. Det er her du har gått på både barne- og ungdomsskole, spiller aktivt på et fotballag, og det er her du har nesten alle vennene dine. Likevel regner ikke andre deg som bergenser, men som østlending. Hvorfor? Du snakker østlandsk.

Dette er situasjonen til unge i Bergen som har holdt på dialekten etter at de kom flyttende hit som barn. Jeg er selv et utflyttet østlandsbarn som fortsatt snakker østlandsk, og doktorgradsprosjektet mitt handler om ungdommer og unge voksne i samme situasjon.

I Norge har vi en tendens til å plassere personer på kartet ut fra hvilken dialekt de snakker. Med utgangspunkt i det plasserer vi dem i kategorier som bergenser, østlending, trønder, osv. Folk ser ut til å ta for gitt at de som snakker bergensk, både har en klar kobling til Bergen og opplever seg som bergensere. Tilsvarende ser folk ut til å ta for gitt at de som snakker østlandsk, har en klar kobling til Østlandet og opplever seg som østlendinger.

Hvor viktig det er å snakke bergensk for å bli regnet som en bergenser, kom klart frem i to gruppeintervju jeg gjennomførte med ungdommer i Bergen. Alle regnet det som nødvendig å ha riktig dialekt. En av dem oppsummerte det slik:

«Må snakke bergensk for å være bergenser.» Noen få satte som et tilleggskrav at man måtte ha bodd i Bergen hele livet. Disse var alle «erkebergensere», her forstått som folk som har bodd i Bergen alltid og har begge foreldrene sine herfra. De fleste ungdommene mente imidlertid at det holdt å snakke bergensk for å bli regnet som en bergenser.

Denne plasseringen av personer baserer seg på at det er samsvar mellom et sted (Bergen), en dialekt (bergensk) og en geografisk identitet (det å være bergenser). Slik er det også ofte. Men langt fra alltid. For hva med en østlandsktalende ungdom som har bodd i Bergen siden han eller hun var liten?

Les også

- Lukk opp, bergensjævler

En fellesnevner for de østlandsktalende innflytterne jeg undersøkte, var at andre oppfattet dem som østlendinger – ikke bergensere. Dette hadde selvfølgelig ikke vært noe problem om de også selv opplevde seg slik. Men det gjorde de ikke. Alle oppfattet seg som mer eller mindre bergensere – på tross av dialekten. Det som varierte, var om de også oppfattet seg som østlendinger, og i hvor stor grad de i så fall gjorde det.

Som østlandsktalende i Bergen hører du til her, ved at du bor her. Men så lenge andre regner deg som en østlending, representerer du i praksis mer «de andre», nemlig østlendingene, enn «oss», bergenserne.

Alle som snakker annerledes enn flertallet, får lett en del oppmerksomhet for det. I tillegg kan man bli møtt med forskjellige stereotypier. Som østlandsktalende er det særlig snakk om holdninger om at man er snobbete, overlegen og lignende. Men bergensktalende kan møtes med stereotypier om at de er for pratsomme, voldsomme, osv.

Men selv om det kan være slitsomt å bli møtt med stereotypier, er ikke det den største ulempen med å snakke østlandsk i Bergen for de utflyttede østlandsbarna. Den største ulempen er geografisk identitet. Den typen oppmerksomhet de unge i undersøkelsen fikk mest av, var spørsmål om hvor de kommer fra. En av dem sa det slik: «Folk spør jo gjerne hvor jeg er fra liksom». Det viste seg at folk ikke ga seg før de hadde fått vite det «opprinnelige» opphavet deres, altså fått plassert dem godt på Østlandet.

Les også

- Dette er mobbing av bergensere

Flere av ungdommene i gruppeintervjuene kom inn på at det å snakke bergensk, er det eneste klare tegnet på at man er knyttet til Bergen. For østlandsktalende ungdommer som har bodd her lenge, blir dermed tilknytningen deres til Bergen maskert. Det er derfor ikke så rart at andre i Bergen automatisk tror at en bergensktalende ungdom kommer fra Bergen, mens en østlandsktalende ikke har bodd her så lenge.

Hovedproblemet er når andre ikke er villige til å tilpasse oppfatningene sine i møte med innflyttere som har bodd her lenge og ønsker å bli regnet som bergensere. Det kan nemlig være sårt å bli møtt som en innflytter – eller primært en østlending – et sted man har bodd nesten hele livet. Flere av de østlandsktalende innflytterne uttrykte at de trodde de hadde følt mer tilhørighet til Bergen dersom andre hadde regnet dem som en bergenser.

En beskrev det slik at dersom hun hadde snakket bergensk, så ville det både vært lettere å si «jeg er bergenser», og for andre å godta det. Det språklige kravet til det å være bergenser, blir dermed et hinder for å inkludere disse innflytterne helt – utelukkende på grunn av at de ikke byttet dialekt da de kom hit som barn.

Når det gjelder adopterte og innvandrere, har vi måttet øve på å forstå at en person kan ha en annen hudfarge, men likevel ha bodd i Norge hele eller mesteparten av livet. Det er på høy tid at vi også øver på å få en mer kompleks oppfatning om bakgrunnen til personer som snakker andre dialekter enn den lokale. Den typiske bergenser snakker bergensk og har bodd i Bergen alltid. Men det finnes mange nok unntak til at vi ikke bør trekke for raske slutninger om hvor andre bor og har bodd før.

Det viktigste er likevel å være mer åpen for personers egne opplevelser om hvor de opplever at de kommer fra og hører til, også om de ønsker å bli regnet som bergenser.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg