Vi er ikke alle i samme båt

Legemiddelindustrien må utfordres for å sikre en rettferdig fordeling av koronavaksinen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er avgjørende for global rettferdighet at norske myndigheter gjør hva de kan for å sikre at vaksinen mot covid-19 fordeles på en rettferdig måte.

2020 har vært et tungt år for Norge og verden. Tallet på smittede vokser, og mer enn en million er døde. Nå meldes det at en vaksine kan være klar. Det er godt nytt. Men spørsmålet om hvem som vil få tilgang til den, er avgjørende.

Koronaviruset rammer ulikt og hardest der offentlige institusjoner som helsevesen er særlig presset. En viktig grunn til dette er den globale skeivfordelingen og stor variasjon i politisk styresett.

Da FNs generalsekretær António Guterres holdt sin Nelson Mandela-forelesning i år, hevdet han at covid-19 leser samfunnet som et røntgenbilde. Vi tillater oss en fri oversettelse:

«Det avdekker feil og falskhet overalt: Løgnen om at det frie markedet kan tilby helsehjelp til alle. Fiksjonen om at ulønnet omsorgsarbeid ikke er arbeid. Illusjonen om at vi lever i en post-rasistisk verden. Myten om at vi alle er i samme båt. For selv om vi seiler på det samme havet, er det åpenbart at noen har luksusbåter mens andre klamrer seg til drivved.»

Vi blir aldri kvitt korona om kun rike land vaksinerer. I en globalisert verden sprer virus seg på tvers av landegrenser, samfunnslag og yrker. Når vaksinen kommer må det globale samfunnet sikre en rettferdig fordeling.

Vi må fra første stund sikre vaksine også til befolkningen i land som mangler betalingsevne, egne legemiddelfirma eller universitets- og forskningsmiljø som kan bidra til utvikling av en vaksine.

Legemiddelindustrien består av private firma. Dette står i sterk motsetning til helsevesenet i Norge, som er offentlig og basert på et grunnsyn om at alle skal ha samme rett og tilgang til behandling.

Vi står overfor store legemiddelfirma som, ofte i allianse med universitetsbaserte forskningsmiljø i vestlige land, har opparbeidet en kunnskapsmakt. Og med økonomiske interesser som kan true en rettferdig fordeling av vaksinen.

Offentlig betalt kunnskap bidrar til private legemiddelfirma som kan bruke sin markedsmakt til å bestemme at vaksiner går til de betalingsdyktige.

Vi ser allerede nå at de som sliter, rammes hardest av pandemien. Enorme utgifter på offentlige budsjetter for å stanse pandemien truer viktige investeringer i for eksempel kunnskapsproduksjon. Samtidig ser vi at nettopp lokal kunnskapsproduksjon aldri har vært viktigere.

Norge leder i dag, sammen med Sør-Afrika, det internasjonale samarbeidet som skal sikre at en koronavaksine og relevante helsetjenester kommer alle til gode, den såkalte «Facilitation Council for the Access to covid-19 Tools (ACT) Accelerator».

Dette er positivt og riktig. Men like viktig er det at vi bruker koronakrisen til å tenke og handle langsiktig.

I fremtiden må Norge bruke erfaringene fra covid-19 blant annet til å sikre at legemiddelproduksjon i størst mulig grad skjer i en offentlig styrt sammenheng. Og med langt sterkere inkludering av land i sør når det gjelder utvikling av relevant kunnskap og produksjon.

Dette betyr at vi må støtte kunnskapsmiljø i sør sterkere enn vi gjør i dag.

Det monopolet de store legemiddelfirmaene i verden har, gjennom eiendomsrett til kunnskap og patenter, må endres. Dette kan gjøres gjennom omfordeling, pengestøtte, kunnskapsutveksling og oppbygging av laboratorier.

Koronapandemien har gitt oss en viktig påminnelse om at støtten til kunnskapsbygging i sør må økes. Det initiativet som nå er tatt for vaksinerettferdighet, må transformeres til en strategi for kunnskapsrettferdighet for bedre helse for alle.

Bare slik kan legemiddelprodusenter i utviklingsland bygge på egen og sikker kunnskap i produksjon av vaksiner og medisiner for egen befolkning.

Da kan vi være bedre forberedt på neste pandemi, for den kommer.