Jeg føder ikke for å produsere en ny klimaaktivist

Det er vi som er voksne nå, som må få utslippene ned.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Nylig skrev BTs nye klimakommentator Marie Misund Bringslid at vi burde få barn for klimaets skyld. Hadde jeg klart å tro på det, skulle jeg gledelig stilt opp. Men for meg er beslutningen om å få barn noe som kommer på tross av, ikke på grunn av, de nært forestående konsekvensene av klimaendringene.

FNs siste klimarapport kom nøyaktig en måned før termindatoen min. Varsellampene blinker, forskerne skriker etter handling, og FNs generalsekretær ber rike land gå foran i kampen mot de farlige utslippene. Ingenting har sånn sett endret seg siden før jeg tok beslutningen om å få barn; dette har vi hørt før. Men for meg synker advarslene dypere og dypere inn jo nærmere fødselen jeg kommer.

Les også

Marie Misund Bringslid: «Du burde få barn, for klimaets skyld»

Det hjelper lite å vise til at barna som fødes i dag kan bli klimaaktivister, grønne gründere eller bidra til økt etterspørsel etter grønn teknologi. Før min førstefødte kan si «sirkulærøkonomi», har vinduet for å snu om i tide lukket seg. Forskerne er krystallklare: Det er oss voksne, vi som har makt her og nå, som må iverksette en storstilt kursendring for å få utslippskuttene på rett kjøl.

Derfor er det bra at noe begynner å skje. Den første havvindkonsesjonen på norsk sokkel er rett rundt hjørnet, og de første CCS-anleggene er i drift. Flere og flere anleggsplasser blir fossilfrie, og byggenæringen viser at det går an å spare enorme mengder utslipp ved å ombruke og bevare. Prisene på fornybar energi blir stadig mer konkurransedyktige med kull, olje og gass. Alt er ikke dystert.

Samtidig begynner det å bli åpenbart at den positive fremdriften er altfor liten, alt for sein. Vi ser allerede konsekvensene av at temperaturen har steget over en grad i snitt på kloden vår. Byer i California og Australia blir tilintetgjort av skogbranner. Millioner blir drevet på flukt av tørke og flom, som i Pakistan i fjor.

Klimaendringene setter matsikkerheten i spill – og øker risikoen for at vi vil rammes av nye pandemier i årene som kommer. Og som forrige pandemi viste oss: Norge kan ikke isolere seg vekk fra krisene som rammer resten av verden. Dette kommer til å påvirke oss også.

Jeg er bekymret for at barnet mitt skal vokse opp i en verden med stadig flere nyhetsvarsler om mennesker som omkommer på flukt, på vei over Middelhavet eller Den engelske kanal, om mennesker som mister hjemmet og livsgrunnlaget sitt i skred, flom og brann, om dyreartene som utryddes en etter en, og om eskalerende økonomisk krise som følge av flere kriger, økende råvarepriser og sviktende avlinger.

Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne glemme bekymringene og gå tilbake til å tenke på hvilken type bilsete vi skal skaffe oss før den lille ankommer. Da hadde det hjulpet hvis regjeringen kunne tatt en pause fra biffspising, motorveiplanlegging og åpningen av nye oljefelt, og begynt å håndtere klimakrisen som den krisen den er. Men dessverre føles det som det ikke er noen voksne hjemme.

Nå har FNs ferske klimarapport gitt oss en smørbrødliste med klimatiltak som skal hjelpe oss med å nå 1,5-gradersmålet. Vi har nemlig verktøyene som trengs, og det er ikke for seint. Det står bare på politisk vilje. Derfor skal jeg bruke sommeren og høsten på å drive valgkamp med en liten baby på slep. For at det forhåpentligvis ikke er nødvendig å bli klimaaktivist når hen blir stor.