Vi skal nok bli venner. Rullestolen og jeg.

Jeg tenker på hvordan andre vil oppfatte meg når de ser meg i rullestolen for første gang. Vil noe endre seg?

MULIGHETER: Jeg er lei av å gå glipp av alt som skjer i livet til ungene mine og mannen min. Jeg vil være med. En rullestol vil gi meg flere muligheter, skriver Sigrid Danielsen. Privat

Debattinnlegg

Sigrid Danielsen
Bergen

«Levering til deg», sa mannen og smilte vennlig mot meg. «Ja, for det var du som hadde bestilt rullestol ikke sant?»

Plutselig, rett foran meg i stuen min står den. Tingen som skal hjelpe meg å delta litt mer i livet. Som skal få meg ut av huset litt innimellom. Som skal hjelpe meg å skape flere minner med dem jeg er glad i.

Så enkelt, men så vanskelig likevel.

Det føles rart, vondt og litt uvirkelig på samme tid.

«Du freser henne vel ned på senteret i full fart du nå», sa leveringsbudet til sønnen min. «Ja, selvfølgelig», svarte han, med et stort smil.

Hvorfor tar de det så lett på det? Og hvorfor grubler jeg så mye?

Les også

«Jeg hadde gitt alt jeg eier for at min datter skulle kunne få gå, løpe, hinke og danse fra bilen»

Jeg tenker på hvordan andre vil oppfatte meg når de ser meg i rullestolen for første gang. Vil noe endre seg?

Vil de tenke at jeg er patetisk, som benytter meg av et slikt hjelpemiddel når de har sett at jeg har brukt beina mine tidligere?

Kanskje vil de tro at jeg later som jeg er sykere enn hva jeg er. Og hva sier de når jeg reiser meg (hvis jeg tør) fra stolen, er jeg plutselig frisk da?

Vil de bli overrasket over at jeg har blitt så dårlig at jeg faktisk trenger den?

Eller vil de skjønne det og bli glad for at jeg endelig benytter meg av hjelpemidler slik at jeg får mer tid sammen med barna mine, familie og venner?

Altfor mange tanker.

Les også

Slik kan du hjelpe en som er alvorlig syk: «Det er helt normalt å være usikker»

Jeg gruer meg til første tur ut med den. Hvor skal vi da? Hvem møter vi da?

Er jeg klar for blikkene, kommentarene og spørsmålene? Kanskje jeg gruer meg unødvendig.

Jeg burde jo sikkert bare være glad for at det fantes muligheter ikke sant? Jeg er jo det, selvfølgelig. Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp, ta imot hjelp?

Jeg vil jo være med, og jeg vet jo hva som må til for å være med også.

Det blir bedre, sa han. Du venner deg til det når du bare får vendt deg til tanken og når du ser mulighetene dette gir deg.

Han har selvfølgelig helt rett.

Les også

«Vi går til legen når vi er syke eller skal behandles med medisiner, vi går ikke til venner eller naboer»

Det har vært vanskelig å akseptere at det har gått denne veien. Jeg skulle jo bli frisk. Komme meg over «kneiken» som satt «litt» lengre i enn vanlig. Istedenfor sitter jeg her i dag. Med en rullestol innpakket i plast i stuen og blandede følelser i kroppen.

Lei meg fordi det ikke ble slik at jeg ble frisk.

Glad fordi jeg fikk stolen før sommeren, slik at jeg kan prøve å utnytte den på best mulig vis.

Sannheten er jo at jeg skulle hatt den her for lenge siden, flere år siden, men det har tatt lang tid å godta at dette er det neste steget for å komme videre.

Les også

Hjelp, jeg skal føde på KK!

Å være fanget i en ME-kropp er utfordrende på mange måter. I flere år har jeg for det meste sittet alene mens verden har glidd forbi utenfor. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å delta, tro meg, det står øverst på listen, men fordi det så å si er umulig.

Jeg er ensom og lei av å gå glipp av alt som skjer i livet til ungene mine. Mannen min. Jeg vil være med.

En rullestol vil gi meg noen flere muligheter enn jeg har hatt til nå. Jeg vil ha de mulighetene. Jeg vil ikke gå glipp av absolutt alt lenger.

Vi skal nok bli venner. Rullestolen og jeg. Med hevet hode.

Innlegget ble først publisert på Danielsens blogg «tusentankeriord».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg