Det er fredag. Du har endelig fri, og du plasserer ræven i sofaen og beina på bordet. Foran deg står det en skål med snop. Det har vært en skikkelig drittuke, og du har egentlig behov for en sløv helg med minimal innsats og maksimal grad latskap. Selv om terrassen burde vært beiset, bilen burde vært sveiset, oppkjørselen burde blitt luket og du burde sittet på kne i dusjen og renset sluket – kjenner du at du har et behov for å gi en god faen i dette.

Uten å tenke deg om åpner du nettleseren på mobilen. Du blir umiddelbart bombardert med store mengder informasjon. Selv om det du egentlig ville var å lese om en elektrisk rullestol på vei inn i Fløyfjellstunellen, er det mye informasjon som når deg samtidig. «Hvordan gå ned fem kilo på tre minutter», «Gule tenner? Ingen venner? Ny tannkrem anbefales av 15 av 9 tannleger!», Du prøver å unngå å lese alle annonsene, prøver å blokkere flest mulig.

Du spiller av en nyhetsvideo, og plutselig dukker det opp en reklame for et nytt kosttilskudd som alle burde prøve. Deretter følger en reklame for hårfjerning. Til slutt lukker du nettleseren, og åpner Facebook istedenfor. Nok en gang ligger informasjon i form av annonser og selvskryt på lur som snikskyttere. Et bilde av naboen som beiser terrassen treffer seg som en kule i brystet. En status om en kollegas nye bil treffer like ved siden av den første kulen. Inni deg kneler du og prøver å stoppe blodet fra skuddhullene. Skam. Skyldfølelse. Burde gjort. Burde vært. Burde hatt.

Du lukker Facebook og åpner Instagram. Du tok et ganske fint bilde av solnedgangen fra terrassen i går. Kanskje du skulle postet det og tagget det med #godhelg og #sommerkos?

Det første bildet som møter deg, er et bilde av en skål iskrem på et bord. «Sponset» står det i bunnen av bildet. Etter hvert dukker det opp et bilde av en veltrent kvinne på et treningsstudio. Hun poserer mens hun presser magen inn og rumpen ut, iført nye treningsklær i friske farger. «Digg måte å starte helgen på! #fitness» Uten helt å tenke gjennom konsekvensene klikker du inn på profilen hennes. Hun har mye smalere midje enn deg. Hvordan har hun tid til å trene hver dag? Hvordan har hun råd til alle de dyre klærne? Du kikker ned på den nuppete grå joggebuksen du har på deg og føler deg litt mindre fornøyd med deg selv.

Selv om du ikke burde, går du gjennom flere av bildene hennes. Når du er ferdig, føler du deg tom. Du spiste ferdigpizza til middag. Folkene på Instagram poster «inspirerende» bilder av rawfood, sunnere frokostblanding og kyllingsuppe med mer protein. Snopet i skålen på bordet er der enda, men nå er du usikker på om du skal spise det. Burde ikke. Skam. Skyld. Ikke fornøyd. Aldri fornøyd. Aldri god nok. Bildet ditt av solnedgangen får bare 11 likes. Det er kanskje ikke så rart – Instagram flyter over av nydelige naturbilder tatt av folk med dyre kamera og enda dyrere objektiver. Du drar bort snopeskålen og spiser. Det er godt, men samtidig har det en vond ettersmak.

De menneskene det er mest behagelig å tilbringe tid sammen med, er de menneskene som klarer å trekke på skuldrene og ikke bry seg om alt. Menneskene som kan ha et hull i t-skjorten uten at det betyr noe. De som har fått litt ølmage det siste året, men som klapper seg på den og gliser hvis noen nevner det. De som har en bil som har mer steinsprutskader enn asfalten på E16, men som overhodet ikke har noen planer om å gjøre noe med saken. De som er glade for at de er friske og fornøyde, fremfor fremragende og fantastiske. I selskap av slike mennesker merker jeg at jeg gir litt mer faen. Jeg blir mer komfortabel i mitt eget skinn. Bra nok akkurat slik jeg er. Verdifull.

Vi lever i en stressende verden full av informasjon. Er vi ikke på sosiale medier, finnes det alltid magasiner og TV- programmer som overøser oss med informasjon om hva vi trenger. Også på den nye DAB-radioen (som var utrolig dyr, men som ifølge en kollega er langt dårligere enn hans) går det reklame etter reklame. Alt skal sammenlignes. Bedre. Dyrere. Raskere. Sterkere. Penere. Rikere. Slankere.

Og dersom man ikke «konkurrerer» mot andre, konkurrerer man mot seg selv. Selvutvikling. I morgen skal jeg løpe lengre enn i forrige uke. Om to måneder skal jeg løfte mer enn jeg løfter nå. Jeg må tjene mer. Gå på fjellet minst fire dager i uken. Leve et mer verdig liv.

Men det er forskjell på selvutvikling og usunn besettelse. Og det er ikke alltid det skal så mye til før vekten vipper i den gale retningen. Det er ingenting galt i å ta vare på seg selv, ei heller å være i god fysisk form. Men det føles som om de fleste streber etter et ideal som er mer psykisk usunt enn det er fysisk sunt. Det virker som om mange har urealistiske forventninger til seg selv og sine liv, og at mange bærer på mye skyldfølelse over alt de ikke har gjort og aldri kommer til å gjøre – istedenfor å nyte livet og prøve å være fornøyde over at de faktisk gjør så godt de kan. Jeg kjenner på det samme, selv om jeg er klar over det, og jeg prøver å ikke tenke for mye på det.

Flere og flere blir diagnostisert med angst, depresjon og spiseforstyrrelser, enten det er anoreksi eller overvekt. Var de som vokste opp uten internett lykkeligere? De som ikke visste alt om alle, og som ikke hadde annen informasjon tilgjengelig enn den de tilegnet seg. De som slo åkeren fremfor å løpe på tredemølle. De som var nødt til å fokusere på at familien skulle overleve, istedenfor å være bekymret for at barna ikke har hatt en «flott nok» ferie å fortelle vennene på skolen om. Informasjonskrigen og velstandskappløpet fortsetter som aldri før, men jeg er usikker på hvem som vinner, og hvem som taper.