Du er forelder, ikke en bestevenn

Du skal ut og leke før middag. Punktum. Du skal rydde rommet ditt. Punktum. Sånn var det før. I dag forhandler vi med barna om alt.

DEN GODE BARNEVAKT: Du sier til poden at han kan få se fem minutter på Ipaden. Tretti minutter etterpå sliter du Ipaden ut av hendene hans, mens han hyler neeeei! Så starter forhandlingene. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Debattinnlegg

Erle Sellevåg
Pedagog og medforfatter av boken «Vondt i magen» sammen med Blå kors

Tenk på barna i Afrika, fikk vi rett som det er høre som barn. Oppfordringen kom gjerne hvis vi prøvde oss på «æsj» om maten eller «jeg får aldri noe».

Da visste man at dette dreide seg om barn langt borte, som ikke hadde mat eller klær. Så vi bet i det sure eplet og spiste opp maten vår.

Vi gikk til og fra skolen, vi gikk til og med den lange veien til trening, uten mobiltelefon. Hva som helst kunne skjedd, risikofaktoren var skyhøy, men det skjedde ingenting. Ikke annet enn at man forsto at man hadde ansvar for seg selv.

Det var mitt problem om jeg kom for seint på skolen, ikke min mor sin feil, og jeg tok konsekvensene. Løp du ned en bakke og trynte, lærte du at det ikke var så lurt, skrubbsårene sved i dager etterpå. Ingen mamma som løp bak deg og ropte av full hals «vær forsiktig, stopp!» Vi ble ikke stoppet.

Det er nettopp konsekvenser man er blitt allergisk mot i dagens barneoppdragelse. Vi som er pedagoger, lever etter et særegent barnesyn, en dialogpreget relasjonspedagogikk, uten fokus på negativ atferd. Vi ser etter det positivet i barnet. Det er viktig.

Les også

Disse leksene kan få ungene til å forstå at det er viktig hvem de er

Men på hjemmefronten kan dette ofte misforstås. Foreldre leser velmente råd fra kjente pedagoger og andre personer som fronter barneoppdragelse i blogger eller lignende. Man tenker selvfølgelig at man ønsker barnet sitt det aller beste, man vil fostre harmoniske barn som ser tilbake på en lykkelig barndom. Men før het det: Du er forelder. Ikke en bestevenn.

I dagens samfunn oppholder barn seg mange timer i institusjon, man får få dyrebare timer med de søte små. Da vil man ikke bruke tiden på å krangle, så man forhandler. Barnet vil ikke rydde opp etter seg. Ja ja, han er jo bare fire år. Barnet vil ikke gå fra barnehagen, så du lokker med tyggis i bilen om hun kommer nå.

Så tar dere en tur innom butikken, og der skjer det som ofte skjer med treåringer i en butikk: De klikker. Du sier: Hvis du lar være å sprelle på gulvet nå, skal vi kjøpe en bolle til deg, men da må du være snill. Treåringen skuler lurt, nå vet han akkurat hva han skal gjøre hver gang han er på butikken, det fungerer jo ypperlig.

Les også

Makt i de knyttede hender

Sliten og trøtt kommer dere hjem, maten står på bordet. Du vet at du må få satt på en maskin og ryddet kjøkkenet. Du ser Ipaden ligge i hjørnet av sofaen, din faste følgesvenn, den gode barnevakt. Fireåringen din har allerede sett den, før deg. Så detter det et ja ut av munnen din: Ja, du kan få se fem minutter på Ipaden. Tretti minutter etterpå sliter du Ipaden ut av hendene hans, mens han hyler neeeei! Hvis du gir meg Ipad nå, så kan vi perle litt sammen du og jeg. Neeeei! Eller jo, godtatt alternativ.

Puh!

Hva gjorde vi før? Vi fikk tilnærmet ingen alternativer. Du skal ut og leke før middag. Punktum. Du skal rydde rommet ditt. Punktum. Du skal dusje i dag. Punktum. Ferdig snakket. Hjelpe til i huset måtte vi også, hjelpes.

Les også

Kvinnekamp i veien

Fra spøk til alvor, vi kunne med fordel vært mer bevisst på den gylne middelvei. Vi er en generasjon omsorgsfulle engasjerte foreldre, vi lever for barna våre, og fantastisk er det. Nå trenger vi bare et snev av «tenk på barna i Afrika»-varianten. Og med det menes at barn har behov for å oppdras med et utvidet verdensbilde etter hvert som de blir eldre og er klar for å ta imot slike budskap.

Barn har behov for å kjenne at de er heldige, privilegert. De trenger en porsjon ydmykhet, en forståelse av at du er menneske, og sammen er vi en del av et større bilde. For barn kan klare mye selv, men det er utrolig hvor stor putene under armene deres er blitt med årene. De tynger dem mer enn nødvendig, og det starter med oss. Er vi litt bortskjemt vi også kanskje?

Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no