Livet mellom husene

I Bergen har mellomrommene en særlig stor betydning. Allmenningene er langt ifra tomrom de er blant byens viktigste og mest feirede byrom.

STORSTUEN: «Det er noe kontinentalt over byens storstue.» FOTO: ØRJAN DEISZ
  • Thomas Cook
    Skribent
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

New York har Times Square, som ligger badet i blendende neonlys fra de enorme reklameskjermene som omgir plassen. Roma har Piazza del Popolo, med sine egyptiske obelisker, romerske kirker og vakre fontener. Paris har Place de la Concorde, også utsmykket med alskens monumenter og skulpturer og fontener.

Og Bergen? Vel, her har vi Torgallmenningen.

Som åpne slettelandskaper i skifer og granitt åpenbarer de seg, allmenningene. Disse for Bergen særegne plassene har som kjent sitt utspring i byens mange branner gjennom historien, og skal fungere preventivt i så henseende. Effektene av branngatene har imidlertid vært at byen har fått sentrale torg der bylivet kan utfolde seg, som på europeerens piazza eller plaza .

Les også:

Les også

Vi trenger de gode historiene om Bergen

Det er noe kontinentalt over byens storstue, som ble reist på ny med omkringliggende bygninger etter at halve byen var lagt i ruiner etter bybrannen i 1916. Etter arkitekt Finn Berners plan av 1923 ble det slutt på bløtkakeornamenteringen fra det forrige århundret, og Torgallmenningen ble til det som oppslagsverket Bergen Byleksikon (en obligatorisk murstein i bokhyllen) beskriver som «en sentral paradeplass som ville vært en storby verdig (…), av noen sammenlignet med en katedral, og allment kjent som et hovedverk i den skandinaviske nyklassisismen fra 1920-årene».

Kvartalene og de omkringliggende gatene ble utlagt i et ordnet rutenett, lik et moderne handelssentrum i en europeisk storby. Også byskald Erlend O. Nødtvedt trekker linjer mellom Torgallmenningen og Europa, i hans eminente «Bergens Beskrivelse» fra 2011 (s. 17):

oæh kegegaari med

Keisertidens Bergen!

hallaiz!

Palantinerfana!

Kapitolfana!

oc fulle Patrisiere

som Falbyr sine tienester

paa Forum Torvallmenningen

I dag er det ikke bare fulle patrisiere som besøker Torgallmenningen etter mørkets frembrudd, men også den gemene hop — plebeierne, for å si det med Nødtvedt. Torgallmenningen after dark er et mørkt kapittel i fortellingen om Bergen, i dobbel forstand, og natt til søndag kjører kostebilene for full maskin for å fjerne etterlatenskapene etter helgens fyllekalas: papirposer fra McDonald's og pølsepapir fra Narvesen; spyflekker med rullekebabrester og tomme snusbokser, sigarettpakker og -sneiper. Middelaldertorget for et nytt årtusen.

Les også:

Les også

«Regnet er byrjinga. Regnet er slutten. Regnet er Bergens evige byrådsleiar.»

Men hva er vel en allmenning, egentlig, disse tomme plassene rundt hele byen? Allmenningene er tomrommenes byrom. Og der ligger litt av essensen: Det er vi som skal fylle plassene med liv, med aktivitet. For hva er vel et folketomt Torgallmenningen? Uten tiggere? Uten gatemusikanter? Uten ungdom som henger ved Den blå steinen? Uten fyll og spetakkel? Uten selgere som jobber på provisjon for Amnesty, Unicef, Røde Kors, Leger Uten Grenser, og som går løs på samvittigheten din før de ender opp med et nyvervet medlem til organisasjonen de halvhjertet jobber for (og en ekstra bylt i lønningsposen)?

Vedlikeholdet og opprustningen av byens allmenninger har stått nokså høyt på politikernes prioritetsliste de siste tiårene; i alle fall har resultatet vært at områdene er blitt mer attraktive å ferdes i for byens fotgjengere. Selvfølgeligheten i det å kunne, uten bekymret og årvåkent å måtte kikke til høyre og venstre, spasere over Festplassen eller Vågsallmenningen eller nettopp Torgallmenningen, er et moderne gode. For det er slett ikke lenge siden disse plassene var bilenes domene, og myke trafikanter frekventerte allmenningene på bilistenes nåde, nærmest.

Riktignok var det i navnet en «midlertidig» løsning, men Festplassen fungerte som parkeringsplass fra slutten av 1960-tallet og helt frem til 2003. Her parkerte vi når jeg ble med mamma på bytur i barndommen.

Langt ut på 1970-tallet var det bilene som dominerte Torgallmenningen, og bak sigarettkiosken, hvor to store sigaretter med South State-logo prydet taket, sto bilene tett parkert. «VI FØRER ET RIKT UTVALG AV BILLIGBÖKER I KIOSKEN», sto det trykket i fete typer over luken der ekspeditøren satt og man kunne bestille sine sigaretter eller, ja, billigbøker.

Skulle man krysse Torgallmenningen på den tiden måtte man sørge for å holde seg på fortauet, for eksempel under baldakinen på Per Griegs funksjonalistiske mesterverk Varemagasinet Sundt, rett ved siden av bilene som kjørte plassen opp og ned, frem og tilbake.

Blant de lovpriste elementene i arkitekt Berners plan var de to etasjes høye søylene som preget den nedre delen av bygårdenes fasader. Etter at prosjektgruppen Next to Nothing, en sammenslutning av arkitekter, kunstnere og landskapsarkitekter, gjorde seg ferdig med oppussingen av Torgallmenningen i 1999, hadde de elegante klassisistiske søylene fra 1920-tallet fått selskap av billedhogger Bård Breiviks søyler.

Og disse søylene, hogget i marmor fra Skåne, skulle, i motsetning til sine historiske forløpere, vise seg å bli et svært kontroversielt innslag. «Barbie-beina», som de snart ble døpt av de skarpeste kritikerne, ble ikke mer populære da det viste seg at materialet ikke tålte regnet her i byen og slo sprekker. Fortsatt er ikke feiden over, og den blåser friskt over avisenes debattsider fra tid til annen.

Målet for 100 år siden hadde vært at Torgallmenningen skulle bli en «fornem butikplads». Omgitt som den er av alle mulige butikker, er det vanskelig å si at målet ikke er blitt nådd, selv om det kan diskuteres i hvilken grad butikkene som omringer plassen er fornemme.

Her finnes hele spekteret, fra internasjonale kjedebutikker til urbergenske familiebedrifter: Moods of Norway, med sine traktormønstrede klær i sterke farger, og den tradisjonsrike gullsmeden Theodor Olsens eftf. Juvelér, som i fire generasjoner er blitt drevet av samme familie; pizzakjeden Dolly Dimple's og den klassiske kneipen Holbergstuen; Platekompaniet, den fabrikkaktige formidleren av DVD-er og dataspill (joda, og litt musikk), som sluker uavhengige platesjapper landet rundt i sin glupske ekspansjon, og Sørensen Tobakk, som i et drøyt århundre har holdt byens tobakksglade mennesker med piper og snus, rullepapir og tyggetobakk, aviser og cigarillos.

Samtidig fungerer denne Bergens plaza over alle som byens ubestridte tumleplass, en arena for flanørene og mosjonistene og lasaronene og barnevogntrillerne og turtelduene og hvem vet. Umulig er det å krysse plassen uten å treffe på kjentfolk; aldri er plassen folketom.

Det var selvfølgelig på Torgallmenningen — hvor ellers? - den nylig avdøde byoriginalen Smiley i en årrekke hadde sitt daglige virke, der han i blå lagerfrakk subbet rundt og mumlet sitt faste refreng fra et sted der inni det viltvoksende skjegget: «Har du noen kroner til meg?»

Her ser man også med jevne mellomrom en kvinne i åttiårsalderen, som utstyrt med en paraply iherdig skraper fugene mellom skiferhellene fri for tyggegummi og andre uhumskheter. (Og etter endt arbeidsdag en sen kveld sto hun ved siden av en gatemusiker som spilte trekkspill ved Sundt, hun danset muntert ved hans side og vippet smilende opp og ned mens trubaduren spilte seg gjennom «Gudfaren»-lydsporet og resten av det arketypiske trekkspillrepertoaret.)

Hvor feires Branns seriegull, når laget en høstkveld i 2007 for første (og antagelig siste) gang på 44 år skal løfte den gjeveste pokalen foran tusenvis av sultefôrede tilhengere?

Hvor starter fakkeltoget som arrangeres til minne om alle de omkomne kun noen dager etter den forferdelige terroraksjonen 22. juli 2011, hvor et folkehav av sjokkerte mennesker møter opp for å vise støtte?

Hvor settes valgbodene opp i forkant av kommune- og stortingsvalg? Hvor åpnes Festspillene, med brask og bram og Trude Drevland og Jan Eggum? Hvor møter du din gamle nabo, som du ikke har sett på årevis?

Det er på Torgallmenningen, det, byens ubestridte storstue.

Publisert