La oss gifte oss!

Hvorfor giftet ikke UiB og HiB seg for mange år siden?

Publisert Publisert

VAR IKKE MED: Kunnskapsministeren samlet 18. desember aktørene på Vestlandet til drøftinger, med ett unntak - Universitet i Bergen. Noen gode argumenter for at universitetet ikke skal delta i samtaler om eventuell fusjonering, synes helt fraværende, skriver innsenderen. Foto: Rune Sævig

Debattinnlegg

  • Rasmus Haugen Sandvik
    Bystyremedlem for Arbeiderpartiet i Bergen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

En fusjon mellom Universitetet i Bergen (UIB) og Høgskolen i Bergen (HiB) er blitt diskutert både lokalt og nasjonalt helt siden høyskolen ble samlet på 90-tallet, men argumentasjonen har endret seg. I starten var behovet for å stabilisere den nyfusjonerte høyskolen sentralt, samt at det var en viss forskjell mellom utdanningene innen de store høyskolefagene og de mest teoretiske universitetsfagene.

Utover 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet endret mye seg, og særlig de store høyskolene ble mer lik universitetene. Ved hjelp av Kvalitetsreformen ble det mulig for høyskolene å ta opp større kull med påfølgende økning av statlig tilskudd, som tillot faglig utvikling. Samtidig førte kravene om at også læreryrket og helsefagene skulle være basert på god forskning til økt grad av teoriundervisning ved høyskolene. Det var et gode for samfunnet og førte til at hovedpremissen for å skille høyskoler og universiteter falt bort.

I dag er det tre juridiske skiller mellom høyskoler og universiteter: Grad av offentlig kvalitetskontroll, mulighet til å eie bygningsmasse og tittel.

Les også

Nå åpner de for å slå seg sammen med UiB

Dersom man skal skille mellom universiteter og høyskoler, må inndelingen ha en funksjon. Målet med kategorisering må være å klargjøre forskjeller, i dette tilfellet overfor unge voksne som skal velge hvilken vei de skal gå i livet. Kontrollrutiner og eiendomsforvaltning er neppe godt egnet som vurderingsgrunnlag for valg av studiested. Risikoen er derimot at folk forledes til å tro at forskjeller fra en annen tid fortsatt gjelder, og at unge voksne derfor begynner på høyskolene for praktisk utdanning og på universitet for teoretisk utdanning. Om så er tilfelle, er det i seg selv grunn til å legge bort hele høyskolebegrepet.

Både HiB og UiB driver med praksisnær utdanning, begge har doktorgradsutdanning, og begge har både små og store klasser eller kull. Det finnes med andre ord ikke lenger gode prinsippargumenter for å skille mellom institusjonene.

Utfordringer ved fusjon finnes dog, deriblant engangskostnadene ved å samordne systemer. Det meste fungerer greit i dag, og man skal tenke seg godt om før man bruker betydelige ressurser på det enkelte ser som overflatiske endringer.

De ansatte på UiB har også mer tid avsatt til forskning, og ved en eventuell fusjon må man se på systemene for forskningstid. Dette kan løses, men er krevende og det beste argumentet mot fusjon.

På motsatt side finnes det gode argumenter for fusjon. Samordning av utvekslingsavtaler, innkjøpsavtaler og datasystemer vil bedre tilbudet hvis vi ser institusjonene under ett. Det vil bli enklere å ta blandingsgrader, og ansatte får ett system å forholde seg til.

Ved fusjon tar man også bort unødig konkurranse mellom institusjoner som har nok av konkurrenter nasjonalt og globalt, og man vil kunne slå sammen fagmiljø innen pedagogikk, helsefag, økonomi og realfag.

Les også

Kalte rektorene inn på teppet

At fusjoner generelt kan være gunstige, har også vært bakgrunnen når arbeidet med stortingsmelding om struktur i høyere utdanning nå utarbeides. Statsråden samlet 18. desember aktørene på Vestlandet til drøftinger, med ett unntak — Universitet i Bergen. Noen gode argumenter for at universitetet ikke skal delta i samtaler om eventuell fusjonering, synes helt fraværende. Det er underlig med tanke på at både realfags- og helsemiljøene på UiB og HiB ser på fusjon med stor interesse.

Jeg er tilhenger av en storfusjon mellom UiB, HiB, KHiB og NHH i Bergen. At noen er uenige, er greit. Men argumentasjonen må omhandle de konkrete langsiktige fordelene og ulempene fremfor historikk, kultur og føleri. Politikere og styrerepresentanter må huske at det ikke er dagens institusjoner de jobber for, men samfunnets samlede produksjon av forskning og utdanning.

Når vi tilsynelatende er enige om et godt samliv og planlegger å dele seng i uoverskuelig fremtid, kan forholdet like godt krones med giftermål først som sist.

La oss gifte oss - la oss gifte oss nå!

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg