Åtti år er ikke lenge siden

Debatt: Når flertallet av jødene i Norge ikke tør stå frem med sin tro av frykt for represalier, da har vi som samfunn kommet godt på avveie.

KRYSTALLNATTEN: Siden 2011 har Solidaritetsungdommen i Norsk Folkehjelp markert Krystallnatten i Bergen. I år mobiliseres det kraftig mot arrangementet på Facebook. FOTO: Paul S. Amundsen (Arkiv)

Debattinnlegg

Jana Midelfart Hoff og Tobias Strandskog
Bergen Høyre

Den niende november er det 80 år siden «Kristallnach», natten mellom 9. og 10.november da utallige synagoger i Tyskland ble brent, jødiske butikker rasert og jøder drept. Om morgenen den 10.november var gatene fulle av glasskår etter herjingene, derav navnet «Kristallnacht». Det ble starten på opptrappingen av volden og forfølgelsen av jødene, som etterhvert manifesterte seg i togvognene til Auschwitz, Terezin og Dachau.

Åtti år kan virke lenge siden, og det gjør det lett å avvise antisemittisme som noe i fortiden, noe som ikke lenger er relevant. Jødehatet er så lett å glemme og avfeie, noe vi fikk et eksempel på i byrådets plan for mangfold og integrering som nylig ble lagt frem. Kampen mot antisemittisme var ikke nevnt! Det er så mange grupper som trenger vår beskyttelse og oppmerksomhet, og man kan tenke at antisemittisme ikke lenger er et problem.

Les også

Protesterer mot Krystallnatt-markering i Bergen

Men antisemittismen er på fremmarsj både i Norge og resten av verden. I nye klær, men samme uhyggelige innhold. Jøder i Norge snakker om fremveksten av den «politiske antisemittismen», hvor det er «lov» å hakke på jødene på grunn av Israels rolle i konflikten i Midt-Østen.

Holocaust-senterets rapport fra 2017 viste at 12 prosent av nordmenn har slike holdninger, i gruppen nordmenn med muslimsk tilknytning er det enda mer utbredt. Og det er en bekymring for at denne holdningen øker. Norske jøder kjemper dermed en slags to-fronts kamp her hjemme: Mot etnisk norske nordmenn som ikke skiller mellom staten Israel, og mot nordmenn med muslismsk bakgrunn som tar med frontlinjene fra Midt-Østen-konflikten inn i det norske samfunn.

Når tall fra Holocaust-senteret også viser at flertallet av de ( få) jødene vi har i Norge, ikke tør stå frem med sin tro eller vise tegn på religiøs tilhørighet av frykt for negative holdninger og represalier - da har vi som samfunn kommet godt på avveie.

Les også

For 75 år siden ble Ida (25) og sønnen Samuel (1) arrestert på Møhlenpris

Historien har vist oss gjentatte ganger at sjåvinisme og avgrensning er smittsomt. Et samfunn som tolererer avgrensning og sjikane av en gruppe, har økt toleranse for at andre grupper utsettes for det samme.

I Nazi-Tyskland var det ikke bare jødene som ble trakassert og forfulgt, men også homofile og sigøynere blant annet. Busser rullet systematisk opp utenfor institusjoner for å ta livet av mennesker med psykisk utviklingshemming og epilepsi, fordi de ble sett på som «uverdige» og en utgiftspost. Økende antisemittisme er også et budskap om forråelse av et samfunn.

Les også

Trumps USA: Statuen som setter sinnene i kok

Åtti år etter Kristallnacht har mange av de viktige stemmene og tidsvitnene forsvunnet ut av vår verden. Men deres fortellinger og formaninger bør stå like sterkt. Antisemittisme må slås hardt ned på, om og om igjen. Vi må ikke tolerere at «jøde» brukes som skjellsord, eller at det flørtes med nynazistisk tankegods. Det må forventes at politikere og samfunnsdebattanter evner å skille mellom Israel som land og norske jøder som religiøs minoritet - og at de tydelig gir uttrykk for det!

Det mosaiske trossamfunn må inkluderes i holdningsskapendende arbeid, og støttes opp om. På skolen må historien om nazismens fremvekst og fall samt de ufattelige lidelsene i kjølvannet være en viktig del av pensum i historie og samfunnsfag. Vi må rett og slett riste av oss den bekvemme likegyldigheten. Som Elie Wiesel, selv en Holocaust overlevende, sa: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet».