Ikke Spar på etikken

Hvordan tenker egentlig et konsern rundt etikk når man tror det er OK å finansiere en okkupasjon?

Debattinnlegg

Min favorittbukse, som min bestevenninne hjemme i flyktningleirene har arvet etter meg, ble handlet inn på Spar Kjøp. Jeg kjøpte den da jeg bodde i Bergen, og på et tidspunkt da jeg ikke visste at Spar-gruppen deltar i å opprettholde mitt folks lidelse.

Nå stivner kroppen min til hver gang jeg ser annonser fra butikken i postkassen.

Spar Kjøps søsterselskap Spar Shipping er i dag det eneste norske rederiet som frakter konfliktmineraler ut fra okkuperte Vest-Sahara, landet som min familie flyktet fra. De to Spar-selskapene holder til i samme kontorbygning ved Flesland, og eies av de samme interessene i Bergen. Spars engasjement ble omtalt av Bergens Tidende nylig.

Mitt land er okkupert av Marokko og behandles av FN som et uløst kolonispørsmål. Det er utenlandske selskaper som Spar Shipping som holder okkupasjonen i live. Marokko tjener enorme summer på handelen av fosfatstein fra en gruve i Vest-Sahara. Samtidig er eierne av den viktige gruven, mitt folk, enten forvist til flyktningleirer i nabolandet, eller de er utsatt for alvorlige overgrep i de okkuperte områdene.

Inntektene fra den internasjonale handelen finner veien rett til den marokkanske statskassen. Den norske regjeringen fraråder næringsliv der, et utall norske rederier sier det er uaktuelt å delta i de kontroversielle transportene, og en domstol i Sør-Afrika konkluderte i fjor vinter med at Marokko ikke har rett til å frakte ut mineraler som tilhører vårt folk. Domstolen arresterte et fartøy som var på gjennomreise – og beslagla lasten.

Da Bergens Tidende i juli 2015 avslørte en Spar Shipping-transport i Vest-Sahara, sa Spar-direktøren at de skulle ta noen «interne runder» for å konkludere hvor de sto. De rundene endte dårlig. To år seinere handlet selskapet med Vest-Sahara igjen, ifølge Sysla 4. desember 2017.

Rederiet har fraktet ressurser ut av mitt land til rundt 100 millioner kroner, ifølge Bistandsaktuelt 28.11.17. Det er 25 ganger så mye som norske myndigheter er vennlige å gi årlig til den humanitære krisen som vi lider under. Uansett hvor takknemlige vi er for den viktige, norske bistanden, hadde vi hadde hatt mye mer glede av tilgang på våre egne ressurser.

De 100 millioner som var om bord på fartøyene «Spar Capella» og «Spar Lyra» er nå tapt for alltid. Verdien er gitt til Marokko, som okkuperer vårt land.

Jeg har prøvd å ignorere temaet mange ganger, men jeg føler at alle reklamene om butikken forfølger meg. Da jeg åpnet YouTube nylig, dukket det opp en reklame om butikken, med logoen av det blå hjertet under videoen. Og da jeg var innom huset til en venninne, lå en stor katalog fra Spar Kjøp på kjøkkenbordet.

Jeg kjenner mange som ikke har råd til å handle på dyre butikker, og mitt siste ønske er at de som har dårligst råd skal føle skyld ved å handle på billigbutikker. Jeg vil heller ikke at de som jobber i Spar Kjøps butikker på Vestlandet skal skamme seg over sin egen arbeidsplass. Overhodet ikke.

Men hvordan resonnerer egentlig et konsern rundt etikk når man tror det er OK å bryte norske offentlige frarådinger, operere i strid med EU-domstolen, finansiere en okkupasjon og tømme vårt land for våre ressurser?

I lys av at Spar Shipping gjør så dårlige vurderinger på etikk og moral, hvordan gjør andre selskaper i Spar-gruppen det? Hva kan Spar Shippings forretningsetikk fortelle om produktene i Spar Kjøps hyller?

Jeg har ett ønske for det nye året: Når katalogene fra Spar Kjøp havner i postkassen din – send en tanke til folket som lider av konsekvensene av konsernets triste business i Afrikas siste koloni.

• Oppdatering 11. januar 2018: Les også svaret fra Spar Shipping, «Vi har ekskludert Vest-Sahara»