Vi kan ikke feire menneskerettighetene

Norge må sørge for at menneskerettighetene følges, også når det koster oss noe.

Debattinnlegg

Det er 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. Bryr vi oss om å forsvare menneskets rettigheter verden over? Angår de oss fortsatt, og har vi en grunn til å feire?

Raftostiftelsen har arbeidet med menneskerettighetsaktivister i over 30 år, og vi får jevnlig rapporter om trusler, overvåking, fengsling, trakassering eller vold.

Raftopris-mottaker Padre Melo trues på livet for sin kamp for et demokratisk Honduras. Tidligere vinnere Rebiya Kadeer, Shirin Ebadi, Malahat Nasibova, Paulos Thesfagiorgis og Maryam Al-Khawaja lever i eksil.

Nabeel Rajab og Thich Quang Do sitter i fengsel.

Krigen mot terror har gitt stater et påskudd til å forfølge kritiske røster som kjemper en fortvilet kamp for retten til å ytre seg fritt, samles for å diskutere og organisere seg politisk. I Norge tar vi disse rettighetene som en selvfølge. Vi må huske at det var en krig der også Norge ble rammet, som var bakgrunnen for menneskerettighetserklæringen.

Den andre verdenskrig kostet livet til mellom 50 og 70 millioner mennesker, og ble fulgt av tiår preget av nasjonalisme, fremmedhat og autoritære ledere, ikke bare i Tyskland.

Med sin «USA først»-retorikk har president Donald Trump gått langt i å undergrave USAs forpliktelser til et internasjonalt samarbeid og en internasjonal rettsorden. Han har truet med å trekke USA fra FNs menneskerettsråd, og uttrykt begeistring for autoritære ledere i andre land.

USA kan med rette kritiseres for å ha brukt rettighetene som retorikk, samtidig som de har begått omfattende menneskerettighetsbrudd gjennom sin utenrikspolitikk.

Det er likevel er vannskille at lederen for verdens mektigste land ikke engang later som om internasjonale bindende avtaler forplikter.

Trumps unilateralisme gir rom for andre autoritære ledere. Kina bruker sin innflytelse internasjonalt med begrenset respekt for sivile og politiske rettigheter. Vladimir Putin destabiliserer internasjonalt samarbeid med fordekt krigføring, på bakken og over internett. Utviklingen i USA gir også armslag og legitimitet for Recep Erdoğan i Tyrkia, Victor Orban i Ungarn og Narendra Modi i India, som tar demokratier i en stadig mer autoritær retning.

I Europa synes politikere i flere land, også i Norge, at det er opportunt å stille spørsmål ved enkelte menneskerettigheter i møte med flyktningkrisen.

Det er stuerent for Norge å hestehandle med Omar al-Bashir i Sudan om returavtaler og flyktningleirer, selv om han er ettersøkt for krigsforbrytelser av den internasjonale straffedomstolen.

Det skal nå utredes om beredskapsloven bør gi utøvende makt rett til å handle med lovgivende myndighet uten Stortingets samtykke, dersom det oppstår en liknede flyktningsituasjon som i 2015.

Dette er bekymringsverdig, sett i et menneskerettsperspektiv.

Vi som arbeider med menneskerettsforkjempere må spørre oss selv om vi har tatt støtten til menneskerettighetene for gitt. I 1948 var menneskerettighetene viktige for oss nordmenn, fordi vi hadde gjennomlevd krigens og fascismens grusomheter. Nå krever det mer for å vise hvorfor menneskerettighetene er relevante.

For Norge, som er et lite land i en verden av stormaktspolitikk, bør kampen for menneskerettighetene være av største interesse.

I Norge er menneskerettigheter lovfestet, og skal følges. Når menneskerettigheter krenkes utenfor våre grenser, har det en rekke negative konsekvenser for oss. Det fører til bitterhet og motstand, som driver konflikt, skaper utrygghet og undergraver folks tro på fremtiden.

Vår selvstendighet og velstand er avhengig av at andre stater respekterer menneskerettigheter og et internasjonalt samarbeid om å beskytte dem.

Hvis vi i Norge ignorerer krenkelser utenfor våre egne grenser, svekkes også bevisstheten om at menneskerettighetene bør respekteres i andre land. Før eller siden vil det ramme oss.

Det betyr at vi må stå opp for menneskerettighetene både i Norge og internasjonalt. Så lenge menneskerettsforsvarere er truet på livet og enkelte av verdens mektigste ledere bryter menneskerettighetene hver dag, kan vi ikke feire.

Menneskerettighetene bør være grunnlaget for norsk utenrikspolitikk. Utfordringen til regjeringen er å sikre at alle utenrikspolitiske aktiviteter skjer i bedre overensstemmelse med menneskerettighetene, også når det koster oss noe.

70-årsjubileet bør være en påminnelse om dette.