«Skal du bare ha ett barn?»

Jeg håper folk kan bli mer ydmyke og fintfølende når de spør om barn og familie.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Før sommeren var jeg hos en nokså tilfeldig person i helsevesenet for å få behandling. Vi snakket om løst og fast før hun spurte hvor mange barn jeg hadde.

«Ett», svarte jeg.

«Da vil du sikkert ha ett til», sa hun.

«Nei», svarte jeg.

«Åh. Lysten kommer nok etter hvert», svarte hun da.

«Nei», svarte jeg på nytt.

Da utbrøt hun: «Nå må du ikke være egoistisk, men tenke på den lille du allerede har».

Forskrekket svarte jeg: «Ja, det er nettopp det jeg gjør».

Da la hun til: «Jeg har selv ett barn – og angrer på at jeg ikke fikk ett til».

Jeg ble enda mer opprørt av at hun fortsatte diskusjonen, og svarte litt irritert: «Jeg har ikke tenkt å utdype dette noe mer, men vi holdt begge på å miste livet under fødselen, så nei, jeg skal ikke ha flere barn».

Da spurte hun om jeg tok keisersnitt, og jeg svarte nei. Så avsluttet hun med å si: «Men da kan du jo adoptere, da».

Jeg valgte å ikke svare.

Les også

Barnøs kvinne: «Jeg er forbasket glad på dine vegne»

Jeg ble overrasket og såret av at en person jeg ikke kjente, følte seg berettighet til å si slike ting til meg. Ja, jeg vet at noen sikkert tenker at jeg er sensitiv. Og sant nok, så er jeg faktisk det! Men det har også sine grunner. Lite vet hun om vår vei til å få det ene barnet vi har i dag.

Jeg undrer meg over hva som fikk henne til å si det hun gjorde? Tenker hun at det faktisk er egoistisk å bare få ett barn, og at det ikke er bra å være enebarn?

Aldri har jeg tenkt at foreldre til enebarn er egoistiske. Barnet får sannsynligvis mye foreldretid, fokus, stimulering og oppfølging. Er dette en dum ting? Overhodet ikke. Å vente på tur, dele og krangle med andre barn får de fleste i bøttevis av i barnehagen.

Hvorfor skal spørsmål om antall barn i det hele tatt være så omdiskutert? Det sies at det å «bare» få ett barn er mer akseptert nå, men er det virkelig det? Enten man velger det selv eller livet bare blir sånn, føler i hvert fall jeg at det ikke er like akseptert.

Foreldre til enebarn skal ikke sitte med dårlig samvittighet overfor det ene barnet de har. Jeg velger heller å være glad for at vi fikk nettopp den datteren vi har fått, og heller glede meg over at vi har hverandre.

Og jeg stiller meg selv spørsmålet: Hva er en«fullverdig» familie? Noen familier har to foreldre av samme kjønn. Noen familier har mine, dine og våre barn, noen har mange barn, andre ett barn eller ingen. De er da likevel en familie, eller?

Les også

Det er en myte at man blir lykkeligere av å få barn. Det innså Cecilie Hoxmark da hun var 42 år.

Vi bør kunne unne hverandre å opptre hensynsfullt i samtale om sårbare tema hvor man ikke har all informasjon. Bør vi likevel kunne stille hverandre slike personlige spørsmål? Ja, det mener jeg oppriktig. Men jeg tror det er visse forutsetninger for at en slik samtale kan være så enkel som mulig.

Kanskje avhenger det av hvem som stiller spørsmålene, eller at man selv må være forberedt og motivert for en slik samtale? Kanskje at man vet den andre har like erfaringer og eventuelt like synspunkt som en selv? Eller kanskje man synes det er OK å vite noe om hvorfor personen tar opp temaene?

Til sist tror jeg nok vi alle kan være enige i at det ligger mye i hvordan spørsmålene blir stilt. I mitt eksempel tenker jeg det hadde vært helt OK om hun hadde spurt om vi ønsket oss eller planla flere barn. Svaret hadde nok vært det samme: «nei». Og i hvert fall etter mitt andre «nei» mener jeg at hun burde ha skjønt at samtalen om dette temaet var over.

Min motivasjon for å skrive en så privat tekst er at jeg håper at enkelte folk der ute er mer ydmyke rundt temaene barn og familie. Vi er da alle mennesker med forståelse og empati, eller?