Idealiseringen av de døde

Hvorfor må nekrologer og minnetaler være så rosemalte?

IDEALISERING: Nærmest et hvilket som helst menneske fremstilles i nekrologer som «en solstråle», en «varm» person som «spredte glede omkring seg» overalt. Disse egenskapene synes ofte ene og alene basert på det faktum at vedkommende har mistet livet, skriver innsender. Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Frode Helmich Pedersen
Førsteamanuensis, nordisk litteraturvitenskap, UiB

Frode Helmich Pedersen. Andrea Strømmen

I avisenes nekrologer møter vi samtidskulturen slik den tar seg ut på sitt mest alvorlige. Her får skribentene reflektert over hva som er viktigst ved et liv, hvilke egenskaper vi setter høyest, hvilken type mennesker vi aspirerer mot å være. Nekrologene kan altså leses som vinduer til vår egen kultur. Hva forteller de oss om nordmenns tenkemåte og selvbilde?

Det er betegnende at vi ikke lenger er komfortable med å bruke ordet «nekrolog», men foretrekker forskjønnende vignetter som «ved veis ende» eller «ved reisens slutt». Ordet «nekrolog» har fått en morbid klang, omtrent på samme måte som «liket», et ord vi også er sluttet å bruke.

Impulsen til å dekke over dødens håndfaste realiteter henger antakelig sammen med trangen til å idealisere de døde. Nærmest et hvilket som helst menneske som har avgått med døden fremstilles i våre dager som «en solstråle», en «varm» og «livsglad» person som «spredte glede omkring seg» overalt. Disse egenskapene synes ofte ene og alene basert på det faktum at vedkommende har mistet livet.

Hvorfor er vi så redde for å snakke ærlig og sannferdig om de døde? I andre kulturer er det ikke slik, for eksempel i den anglo-amerikanske verden, hvor man legger vinn på å skrive kritisk og vittig om den avdøde. Om Margaret Thatcher sto det for eksempel i avisen The Independent: «She was never much loved, though she would have liked to have been.» Noe slikt kunne aldri ha stått på trykk i Norge. Det ville vært et brudd på tilsvarsretten!

Les også

«Kondolerer». Det kjennest ikkje ut som ei trøyst, men som ei nødløysing.

Da Vibeke Skofterud forulykket sommeren 2018 var nekrologene naturlig nok preget av sjokk og rystelse. Skribentene la stor vekt på å gi uttrykk for sin personlige sorg, og hadde ellers sterk trang til å søke mening midt oppe i det meningsløse. Hvor finner de denne meningen?

For VGs Leif Welhaven er det ikke ved å oppsummere Skofteruds meritter som skiløper at vi kan komme på sporet av hva vi har mistet ved hennes død, og vunnet ved hennes liv, men ved å åpne oss for de innsiktene hun formidlet gjennom sine blogginnlegg.

Blant disse trekker han frem denne passasjen: «Gjør det jeg ikke klarte: Stopp opp, klapp deg selv på skuldra og minn deg selv på hvorfor du gjør det du gjør. Minn deg selv på hva som gjør deg glad.» Esten O. Sæther har en noe mer fornuftig innfallsvinkel: Han finner mening ikke i Skofteruds livsfilosofi, men i hennes kvaliteter som menneske, og da særlig i at hun var så åpen om sine mørke stunder. Det er altså gjennom sitt eksempel at Skofterud kan tilby oss varig lærdom.

Begge disse nekrologene illustrerer vår kulturs tilbøyelighet til å gi idrettsstjerner en betydning som når langt ut over rimelighetens grenser. Hvorfor forlanger man at Skofterud selv skal levere innsikter som kan gi mening til hennes egen bortgang? Er ikke dette å tillegge henne pretensjoner hun aldri har hatt? Ærer man Skofteruds minne ved å behandle troskyldige sitater fra bloggen hennes som om de var dyrebar visdom fra profetens lepper? Og hvorfor har man så sterkt behov til å gi eksemplarisk status til hennes liv?

Les også

Gjør det triste til en positiv kraft

Nekrologene over Thorvald Stoltenberg var naturlig nok ikke fylt av samme type sorg. Som det het i en nekrolog i Aftenposten: «Thorvalds siste dager var ikke preget av angst eller fortvilelse, men av glede over ‘87 fantastiske år’.» Altså kunne nekrologskriverne rolig vie mesteparten av plassen til gjennomgangen av Stoltenbergs virke.

Men også her ser vi tydelig at skikken om ikke å snakke stygt om de døde står svært sterkt i Norge. I alle de norske avisene ble Stoltenberg fremstilt helt og fullt i samsvar med sitt eget selvbilde: som en jovial menneskevenn «på fornavn med alle». Man skulle tro at journalistene her kunne ha anstrengt seg litt for å presentere noe annet enn rene lovtaler, for eksempel ved å se nærmere på Stoltenbergs rolle i prosessen frem mot Oslo-avtalen, som i nyere tid er blitt sterkt kritisert av historieprofessor Hilde Henriksen Waage. Hvorfor var det ingen som gjorde det?

Et mulig svar er at Stoltenbergs image var så tett innvevd i den norske selvforståelsen at man ikke kunne kritisere ham uten også å påføre den norske folkesjelen riper i lakken. Døden stemmer oss nok til refleksjon, men ikke til selvransakelse, i betydningen selvkritikk på vegne av våre statsledere eller Norges opptreden ute i verden. Vi foretrekker våre minnetaler rosemalte.

I nekrologene over Jahn Otto Johansen var det tilløp til en mer fargerik skrivemåte enn vanlig. Altså kan det se ut som om nekrologskribentene tilpasser stilen etter den avdødes gemytt. Nekrologene over den frodige Johansen var for eksempel fulle av muntre henvisninger til hans «syndige» livsførsel.

I januar 2018 kunne morskapen omkring disse kvinnehistoriene riktignok fremstå som litt malplassert, tatt i betraktning at mediene på denne tiden var sterkt preget av varslingssakene mot Trond Giske. I minneordene over Johansen var det som om man tillot seg å glemme samtidens verdisyn for et øyeblikk, for slik å kunne feire en fremferd som man ifølge det øvrige mediebildet burde betrakte med den største skepsis.

Johansen var forresten også selv opptatt av sin «syndighet», hvilket man kan lese ut av en forsinket nekrolog han skrev om predikant-artisten Aage Samuelsen (1915–1987) i 2015.

Johansen forsvarer Samuelsens kvinnehistorier ved å hevde at «Åges seksualitet stimulerte mange ekteskap som holdt på å gå tørre». Han avslutter med å si at han tror «Broder Åge» likte ham fordi han «var en synder». Dette er et eksempel på nekrologen som selvforsvar: Ved å renvaske den døde renvasker Johansen seg selv.

Ser vi ikke noe av det samme i den generelle tendensen til å skrive pent om de døde, unnskylde deres synder, legge et fortielsens slør over de mest kritikkverdige sidene ved deres virke? Henger ikke dette sammen med en følelse av at vi ved å skrive annerledes om dem – mer sannhetssøkende og ærlig – også risikerte å fordømme oss selv?

I så fall må vi medgi at nekrologene ikke simpelthen er samtidens speil. De er også et slags baderom hvor vi vasker oss rene for fortidens synder.

En lengre versjon av denne teksten ble publisert i siste utgave av Samtiden. Tidsskriftet arrangerer en samtale med temaet: «Hvordan ser vi på døden i 2019?» i kveld kl. 19.30 i Johanneskirken.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg