Filmen «Disco» etterlater et inntrykk av at frikirker i Norge jevnt over er usunne. Det stemmer ikke.

Filmen løfter frem et tema vi skal ta på største alvor.

STERK FILM: Alle de tre miljøene Mirjam beveger seg i er usunne. Det etterlatte inntrykket er at frikirker i Norge jevnt over usunne. Det stemmer ikke, skriver hovedpastor Øystein Gjerme. Mer filmdistribusjon

Debattinnlegg

Øystein Gjerme
Hovedpastor i Salt

Den norske filmen «Disco» byr på en troverdig fortelling om en ung og usikker jentes møte med ulike kristne miljøer. Dette er et viktig tema vi skal ta på største alvor, og vi hilser filmen velkommen.

Etter å ha sett «Disco», er jeg sterkt berørt av historien om Mirjam. Josefine Frida Pettersen imponerer med sin rolletolkning.

Regissør Jorunn Myklebust Syversen hjelper oss å se henne, mens støyen og den perfekte fasaden i kirke og familie gjør at ingen rundt henne ser hvordan hun egentlig har det.

Det er alvorlig. Vi må se Mirjam. Vi må se alle Mirjamene, og ikke tenke at et kirkelig miljø gjør mennesker mindre sårbare og alene enn på andre fellesskapsarenaer som skole, idrett og kultur.

Les også

– Jeg er sjokkert over at det foregår såpass drøye ting i menighetene

Ifølge regissøren er filmen ikke en kritikk mot det å tro, men hun ønsker å se på hvilke strukturer som kan medvirke til å skape en usunn kultur.

Det blikket utenfra er nyttig, og vi deltar gjerne i samtalen. Mange frikirker, også vi i Salt, vil kjenne seg igjen i stilen til kirken «Friheten», den moderate utgaven av de kirkene filmen skildrer.

Vi kjenner oss også igjen i tilkortkommenheten av at vi mennesker, pastorer også, ikke alltid klarer å fange opp den enkelte.

Men filmen er likevel ikke rettferdig overfor den bevisstheten de fleste kirker har på området. For eksempel er kjernen i det kristne budskapet bemerkelsesverdig fraværende i filmen.

Ingen forteller Mirjam at hun er elsket og verdifull, helt uavhengig av hva hun presterer i kirken eller på dansegulvet.

For de fleste kirker er dette et kjernebudskap i forkynnelse og undervisning, og for mange spesielt vektlagt i møte med «generasjon prestasjon».

Likevel er det viktig å erkjenne at det i noen miljøer ikke er slik.

Les også

Ny filmdirektør vil dra norsk filmbransje i mer kommersiell retning

Et annet eksempel er veiledning og sjelesorg. Det er smertefullt å se hvordan selv de nærmeste avfeier Mirjams spørsmål og følelser, tilbyr enkle løsninger og driver henne til enda mer desperasjon.

Veiledning, samtale og sjelesorg er en viktig oppgave i kirken. Denne oppgaven skal ha høy kvalitet, og bør utføres av kompetente voksne mennesker med yrkes- og livserfaring som er relevant.

HJERNEVASK? Det er smertefullt å se hvordan selv de nærmeste avfeier Mirjams spørsmål og følelser, tilbyr enkle løsninger og driver henne til enda mer desperasjon, skriver Øystein Gjerme. Mer filmdistribusjon

I Salt er vi opptatt av å snakke med folk om livet slik det faktisk er, ikke bare slik det burde være. Hos oss er det en tydelig grense for hva som skjer i sjelesorg, og når helsevesenet skal involveres.

Like fullt er det viktig å erkjenne at ikke alle miljøer har disse ressursene, og at den personlige veiledningen kan være mangelfull.

Hver historie hvor mennesker ikke får god og riktig oppfølging, er en for mye.

Hør siste utgave av BTs kulturpodkast:

«Disco» forteller Mirjams historie og regissøren holder blikket vårt på henne nesten hele tiden.

Men mot slutten mister vi henne av syne, når filmen intensiveres med scener som viser direkte fysiske og psykiske overgrep.

Dette kan skygge for Mirjam, og for filmens formål, og bidra til at debatten blir mindre relevant.

Jeg forstår det slik at disse scenene er basert på reelle hendelser fra et marginalt og ekstremt miljø som eksisterte for 25 år siden.

Dette er straffbare forhold, og vi oppfordrer dem som har vært utsatt for slikt, om å melde fra til myndighetene.

Når produsent Maria Ekerhovd i BT 1. oktober synes «det er sjokkerende at det foregår såpass drøye ting i norske statsstøttede menigheter» og spør hvordan barn og ungdom blir tatt vare på, blir det farlig upresist.

Hun mener at myndighetene må på banen, og nevner spesifikt Salt Bergenskirken som et eksempel på en kirke som vil kjenne seg igjen.

Slike utsagn kan også spore av en viktig debatt om hvordan vi tar vare på enkeltpersoner, og tvinge frikirkelige miljø inn i en forsvarsposisjon.

Les også

Dette kulturkrasjet burde flere få være med på

Denne filmen er en fiksjon, men samtidig bygger den på «et lappeteppe av virkelige hendelser», ifølge Syversen.

Alle de tre miljøene Mirjam beveger seg i, er usunne. Det etterlatte inntrykket er at frikirker i Norge jevnt over usunne. Det stemmer ikke.

Filmskaperne sier de håper filmen vil føre til offentlig debatt om hvordan barn og ungdom påvirkes av det å være i et trosmiljø.

Salt tar utfordringen, og vi har invitert både produsent Maria Ekerhovd og regissør Jorunn Myklebust Syversen til en åpen og offentlig samtale om temaene «Disco» aktualiserer.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg