Mitt møte med norsk mat

Det var noe av det verste jeg noensinne hadde spist, og jeg vokste opp i Storbritannia!

Publisert Publisert

UBLIDT MØTE: Da briten Chris Owain Carter skulle forsøke å lage lutefisk selv, gikk det skikkelig skeis. Foto: Kristoffer Solfjell-Solø

Debattinnlegg

  • Chris Owain Carter
    Tidligere utvekslingsstudent ved UiB.
  1. Leserne mener

Før jeg kom til Norge for å ta et utenlandssemester ved Universitetet i Bergen, fikk jeg å høre at norsk mat kan være en utfordring.

I fjor høst kom jeg likevel fordomsfri til Bergen, fast bestemt på å prøve så mye norsk mat som min mage (og lommebok) tillot.

Jeg prøvde alt jeg kom over: Brunost, fiskeboller, reinsdyrpølse, sursild, lapskaus, fårikål og kjøttkaker. I julesesongen fikk jeg også smake pinnekjøtt og ribbe, og hadde ennå ikke spist noe jeg ikke elsket!

LUTEFISK: «Kanskje det verste jeg noen gang har smakt, skrev Chris Owain Carter på Instagram.

Det vil si, frem til kvelden 11. november. Det var dagen jeg bestemte meg for å prøve å lage lutefisk. Oppskriften jeg fant på internett, virket egentlig ganske enkel (noe som aldri er et godt tegn). Jeg drysset et berg av salt på fisken, pakket den inn i aluminiumsfolie og satte den i stekeovnen.

Etter 15 minutter begynte hele leiligheten å lukte som om Den lille havfrue var kommet på besøk. Jeg tok fisken ut av ovnen og dumpet alt på en tallerken, som raskt ble transportert ut på balkongen.

Den skjelvende, klare fisken på gaffelen virket veldig uappetittlig, men i vitenskapens navn tok jeg en bit. Det kan best beskrives som saltet gelé med voldsom fiskesmak. Det var noe av det verste jeg noensinne hadde spist, og jeg vokste opp i Storbritannia!

Jeg orket ikke å spise resten, og nøyde meg med poteter og erter den kvelden, men ikke før jeg hadde erklært på sosiale medier at lutefisk er vemmelig og ekkelt, sammen med et bilde av maten.

Les også

Briten ble reddet fra «Viking Sky». Les takkebrevet hans til Norge!

Jeg er glad jeg gjorde det. Et par dager seinere fortalte nemlig en god venn meg at hans mor, en lutefiskentusiast, ble forferdet over bildet jeg hadde publisert. Med Norges kulinariske omdømme på spill, ble jeg invitert til å spise hjemme hos henne, for å se om hun kunne få meg til å endre mening.

Da jeg kom inn i leiligheten, merket jeg, noe overraskende, at det var ikke snev av fiskelukt i luften. Jeg ble tatt direkte inn på kjøkkenet, der jeg fikk et krasjkurs om lutefisk: Saltet bidrar til å tørke ut fisken og må ha tid til å virke. 12 minutter i stekeovn er tilstrekkelig, ikke 30, og viktigst av alt:

«Fisken venter aldri på gjestene. Det er gjestene som må vente på fisken!».

Snart pep ovnen. Jeg stirret nok en gang på fiskegelé, men gangen var den hvit, ikke gjennomsiktig. Den skalv ikke og måtte heller ikke spises utendørs; det var faktisk deilig! Så deilig at jeg spiste en porsjon til.

Kanskje det var tilbehøret med akevitt, eller det hyggelige selskapet, men både fisken og kvelden viste seg å være en av de beste i min tid i Bergen. Vi satt sammen rundt bordet i over fem timer og koste oss.

Så jeg må takke Anne-Grethe, Ole, Kristoffer og Chris fra hjertet; ikke bare for en herlig kveld, men også for å ha vist meg at riktig tilberedt lutefisk er en av Norges hemmelige gleder, som bør bli bedre kjent utenfor landet!

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg