Etter 20 minutter i kø hos hjelpetelefonen, la jeg på

En døgnåpen chattetjeneste kan hjelpe flere barn og unge med psykise lidelser, skriver Marta Engevik Fjæreide.

Publisert Publisert

CHAT: Vi må klare å tilpasse oss dagens ungdom. En døgnåpen chattetjeneste kan og bør være første steg, mener kvinnen bak dette innlegget. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Marta Engevik Fjæreide
    Vlogger i Psyktærlig

Jeg har vært pasient i psykiatrien i 12 av mine 26 leveår, og har selv ringt et hjelpenummer. Jeg visste at om jeg fikk svar, ville det være en fremmed i andre enden. En person jeg ikke ante hvem var. En person som ikke visste noe om min situasjon. Jeg visste at jeg måtte forklare ti år med psykiatri for at vedkommende skulle få en forståelse av hvordan jeg hadde det.

Jeg sto i kø i 20 minutter før jeg la på. Da hadde jeg rukket å ta en overdose på medisiner.

Hver onsdag deler jeg fra livet mitt – og hvordan jeg lever med psykiske lidelser – på Snapchat, under vloggen «Psyktærlig». Siden vi startet i 2016, opplever vi at stadig flere barn og unge med selvmordstanker tar kontakt med oss. Dette er også en økende tendens generelt.

Hvorfor vil de heller ta kontakt med oss, tross beskjeder i vloggen om at vi ikke er i stand til å håndtere disse meldingene? Til tross for at vi legger ut lister med hjelpenumre og nettsider hver dag og oppfordrer dem til heller å bruke disse tjenestene?

Marta Engevik Fjæreide Foto: Mikkel Folkedal Aksdal

Jeg tror det handler om at det ikke finnes døgnåpne chattetilbud blant hjelpetjenestene. Det finnes telefoner, men dagens unge ringer ikke. Hvis du spør, vil et stort flertall si de har «telefonskrekk». De mangler en relasjon til dem de skal prate med, og dermed blir de utrygge.

Våre følgere er tydelige på at nettopp relasjonen er viktig for at de skal føle nok tillit til å ta kontakt. Behandlerne stenger kontorene klokken 15. Da har man kun AMK, legevakt eller hjelpenumre å ringe til. Det finnes chattetjenester, som unghjelp.no og soschat.no, men disse har begrensede åpningstider.

Derfor havner henvendelsene hos oss. Men vi er ikke fagpersoner. Vi er unge kvinner som selv har hatt og har psykiske lidelser. Vi gjør alt som står i vår makt for at disse personene skal få hjelp. Men det er et stort ansvar, og det er ikke vårt.

Men de som tar kontakt, føler at de kjenner oss. De vet hvordan vi ser ut, og de vet hva vi liker å gjøre. Følgerne, som ser meg hver onsdag, vet at jeg alltid går med rosa sokker og rosa sko, at jeg har en katt med ekstra tær, hører på Aurora hver dag og skriver dikt.

De bygger en relasjon (om så enveis) til oss, og opplever nok tillit til å åpne seg opp om det de sliter med. Dessverre er ikke alltid tilliten sterk nok til at de vil gi fra navn, adresse og fødselsdato, når de innser at vi planlegger å varsle politi eller AMK.

Vi ringer likevel de relevante myndighetene og prøver å forklare på kortest mulig tid hvordan vi har fått informasjonen, at vi ikke kjenner vedkommende personlig, men vet at det sitter en 12 år gammel jente et sted i Norge som planlegger å ta sitt eget liv.

Vi må da bare håpe at politiet setter inn nok ressurser til å spore opp disse personene.

Det er mange utfordringer, men også mange muligheter. Vi har potensial til å hjelpe mange flere unge, men det er helt nødvendig med mer kunnskap på tvers av instansene.

Vi må klare å tilpasse oss dagens ungdom. En døgnåpen chattetjeneste kan og bør være første steg.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg